Billy Crystal er tilbake i toppform i «Before»

Det onde barnet har dype røtter i popkulturen og filmhistorien spesielt.

Fra Regans hodesnurring i «The Exorcist» til Damiens ondskap i «The Omen» har filmer lekt seg i grenseland mellom det overnaturlige og psykiatrien. Er spøkelser på ferde? Er barnet besatt av en demon? Eller skjer alt oppe i hodet og kan forklares rasjonelt?

Det onde barnet er et komplisert og tabubelagt tema. Et bilde på ondskap ute av kontroll. I popkulturen kan det antyde både nihilisme og de voksnes usikkerhet. «Before» går rett inn i materien. Historien ligner på mye du har sett før, men fascinerte meg likevel.

Barnepsykiateren Eli, spilt av Billy Crystal, tror han har sett det meste. En natt hører han mystiske lyder og finner en liten gutt i stua. Da han våkner, er han overbevist om at han har drømt det hele.

Dagen etter våkner han av at den samme gutten har klort seg til blods for å komme inn til ham.

Hva skjer?

Gutten heter Noah (Jacobi Jupe). Eli ser raskt at han har problemer. Fostermoren (Rosie Perez) vet ikke sine arme råd. Men hvorfor er det så viktig for Noah å få kontakt med Eli?

Jeg vil ikke avsløre mer. Da ødelegger jeg for deg som skal se serien. Selv om tematikken er velkjent, måtte jeg bare se mer. Gjennom ti episoder leker «Before» seg i grenseland mellom drøm, spøkelser og konversjonslidelser. Det er en tilstand der folk opplever symptomer som lammelse eller anfall, men det finnes ingen medisinsk forklaring på hvorfor.

Deler Eli og Noah en folie à deux – en galskap for to?

«Before» er ikke basert på en roman, men skrevet og skapt av Sarah Thorp. Serien har et intenst driv, episodene er korte, og det hele varer til sammen rundt fem timer.

Tendensen for dagens serier er å tvære handlingen ut over åtte lange episoder. Det er ikke alltid nødvendig hverken for handling eller karakterutvikling. Kyniske røster kan si at «Before» kunne vært en film, og en del av skrekksekvensene kan virke repeterende når du ser alt i et jafs. Likevel ble jeg så betatt – og til tider også skremt – av handlingen at jeg lot meg villig bergta.

En av årsakene til at jeg ble revet med, er uten tvil Billy Crystal. Vi kjenner hans komiske talent fra «When Harry Met Sally», men de siste årene har han hvilt på sine berømmelige laurbær og bare tatt gjesteroller her og der. Det er godt å ha ham tilbake i en krevende rolle hvor han får utnyttet sitt dramatiske talent. Han faller ikke for fristelsen å lene seg på komikken, men borer dypt i Elis traumer.

Det gnistrer av samspillet mellom Crystal og Jacobi Jupe. Barneskuespillere kan ha en tendens til å overspille, men Jupe bærer karakterens kompleksitet. I det ene øyeblikket er han bare en redd liten gutt. I det neste aner du ikke hva som skjuler seg bak det uskyldsrene ansiktet. Jupe er et imponerende naturtalent. Han balanserer spillet mellom det sårbare og det kraftige.

«Before» er voldsom. Den bruker sterke visuelle virkemidler tatt rett ut av skrekkfilmen. Dører knirker, dyr beveger seg under huden, og spøkelser dukker opp. Eller er det egentlig spøkelser? Til syvende og sist filosoferer serien over fornektelse og sorg, men du verden hvor nifs og urovekkende den er.

I dag lever vi i en rasjonell verden og setter vår lit til forskning. Det som før var overtro, faller i dag innunder psykiatri. Likevel har mange mennesker fortsatt et behov for åndelighet. Selv i rojale kretser er det tydeligvis greit å tro på både engler og demoner. Jeg liker hvordan «Before» leker seg i grenseland mellom det som kan forklares, og det den katolske kirken mener er onde ånder. Serien skremmer, men er også morsom, underholdende og gripende. Den holder deg på pinebenken helt til siste scene.