Ruffino – Italia-elskeren Ibsen ville storkost seg her

Ibsenmuseet er stengt for ombygging og åpner ikke før til neste år, 2021, men Ruffino i samme gård har igjen åpnet dørene etter at de måtte stenge i mars på grunn av koronaviruset.

– Takk og pris for det, sier Bordvenninnen, som har mange gode minner fra denne restauranten.

– Tidligere lå La Rosa Magra her. Det navnet var hentet fra Ibsens favorittrestaurant i Italia, men jeg tror han ville kost seg mye mer nå.

De nye smitteverntiltakene er til stede i fullt monn, og det er blitt betydelig bedre plass i lokalet. Antall sitteplasser ser ut til å ha blitt halvert.

Likevel er det bra besøkt denne kvelden. Vi har for sikkerhets skyld bestilt bord i forveien for å være sikret plass i det lyse – og nå ekstra luftige – lokalet.

– Det er ingenting som er mer irriterende enn å komme sulten til et sted som dette, og så finne ut at det ikke er ledig, sier Spisevennen, som også har gledet seg til et gjensyn med det italienske kjøkkenet.

Menyen har ikke endret seg mye siden sist vi besøkte stedet.

– Ikke servicen heller, sier Bordvenninnen etter at vi er blitt fulgt til bordet av en vennlig servitør, som fyller vann i glassene og tar opp bestilling.

Bordvenninnen vet nøyaktig hva hun vil ha og begynner med husets asparges. Spisevennen ønsker seg carpaccio, mens jeg satser på capesante – kamskjell.

Aspargesretten er en av stayerne på menyen og kommer rullet inn i bacon med en fyldig gorgonzolasaus.

– Disse er perfekt tilberedt, sier hun etter et par biter og sniker til meg en liten gaffel. Spisevennens carpaccio har et delikat sitronsting som løfter retten sammen med rucolasalaten og store flak parmesan.

Mine ovnsbakte kamskjell serveres med kongereker i et skjell og er rullet i en hvitløks- og persilleblanding som setter en fin spiss på retten. Sjømaten har flott tyggemotstand, og Bordvenninnen krever en smak.

Både Bordvenninnen og jeg har lyst på pasta. Hun velger enda en av sine favoritter, ravioli, mens jeg ber om pappardelle med kjøttsaus basert på villsvin. Spisevennen har plukket ut indrefilet med gorgonzolasaus.

Vi har rådslått med servitøren for å finne en god vin til og har landet på La Veglie di neri, en toskansk vin basert på bl.a. druene sangiovese og cabernet sauvignon. Den står godt til både pastaen og oksekjøttet.

Bordvenninnens ravioli er fylt med ricotta og mascarpone-ost og har følge av en smørsaus tilsmakt trøffelolje, rucola og raust med parmesan på toppen.

Spisevennens har valgt fløtegratinerte poteter til sin oksefilet og nyter det møre, rosa kjøttet og den fyldige, kremete gorgonzolasausen.

Det krever sin kokk å tilberede en tilsynelatende enkel pastarett, men kjøkkenet har skapt en perfekt porsjon pappardelle med en rik villsvinkjøttsaus. Også her har man vært raus med parmesanen. Pappardellen er gyllengul og er kokt al dente, slik at man kjenner litt motstand når man tygger den glovarme pastaen.

I og med det nye smittevernregimet er det ikke salt- og pepperkar på bordet, men servitøren kommer gjerne og krydrer rettene hvis man ønsker.

– Det har jo alltid vært en tradisjon at man får pepret maten av servitøren på denne type restauranter, sier Bordvenninnen, som liker det slik. – Det er en uting når folk strør salt og pepper over rettene uten å ha smakt dem først, mener hun.

Siden Ruffino nå huser nesten halvparten av antall gjester man pleier å ha, er servitørene ekstra oppmerksomme, så glass fylles på med vann og vin, tallerkener og bestikk ryddes fortløpende ut, og ikke lenge etter at hovedrettene er spist, sitter vi med dessertmenyene.

Spisevennen insisterer på en enkel sorbet og et glass limoncello, mens vi andre tar tiramisu og pannacotta. Bordvenninnen skryter uhemmet av sin fløtemyke pannacotta, som kommer med en bærsaus til. Min tiramisu er også en svært luftig og kremet delikatesse, men vi takker nei til kaffe og avec – det er blitt noen timer ved bordet, og vi trenger å bevege på oss etter all maten.

– Det er få steder som kan måle seg med Ruffino når det gjelder atmosfære, mat og service, sier Bordvenninnen.

– Dette er italiensk fine dining på sitt beste, sier Spisevennen.

Prismessig holder man også et anstendig nivå. Man har ikke økt prisene så altfor mye siden sist vi anmeldte restauranten for rundt fire år siden. Ruffino er fremdeles blant byens beste italienske restauranter.