Martin Scorsese løfter frem den eksplosive amerikanske «arvesynden»

Dette er ikke en Whodunnit, men en Who Didn’t Do It, sa regissør Martin Scorsese under verdenspremieren i Cannes. Mer kortfattet presist kan det neppe sies.

Ved å unnlate å gjenskape kriminalfortellingens spenning fra boken som filmen er løselig basert på, er det andre aspekter ved overgrepet overfor Osage-urfolket som trer frem.

Det som skjedde da et sekstitall medlemmer av Osagestammen ble drept på 1920-tallet, er her blitt beretningen om et varslet massemord. Vi vet at det var grådighet og rasisme som drev hvite lykkejegere og næringsaktører til å flokke seg rundt Osagestammen i Oklahoma. Det skjedde etter at det ble funnet olje på landområdene deres. Noen av dem giftet seg med osagekvinner som var blitt rike på oljen, for så å ta livet av dem.

Det er ett av disse tilfellene filmen tar utgangspunkt i gjennom hovedpersonen Ernest (Leonardo DiCaprio). Han ankommer Oklahoma for å jobbe for sin onkel William Hale (Robert De Niro). Ernest er ikke særlig smart, men har en viss sjarm. Den slipper han løs på osagekvinnen Molly (Lily Gladstone). Sammen med moren og søsteren eier hun viktige landområder.

Molly vet utmerket godt at Ernest er en lykkejeger. Men hun lar seg more av ham, og kanskje føler hun en trygghet i at hun er smartere enn ham. Gradvis gir hun også etter for hans tilnærmelser.

Denne paradoksale kjærlighetshistorien er basert på virkelige personer. Den utgjør kjernen i Martin Scorseses ambisiøse gjenfortelling av hva som skjedde i Oklahoma i denne aktuelle perioden.

Ernest blir ledet inn i det fatale forholdet av sin mektige, hvite onkel som ønsker å overta Mollys landområder. Gradvis dør medlemmer av Osagestammen rundt dem, og panikken brer seg. Det ekstraordinære ved kjærlighetsforholdet er at Ernest både forstår og ikke forstår hva som holder på å skje.

Han er et produkt av den systemiske rasismen som gjennomsyret Oklahoma, og som i 1921 ledet til massakren på en økonomisk vellykket svart bydel i Tulsa. Hendelsen er en viktig referanse i filmen. Men Ernest elsker Molly, på sin måte.

Scorsese løfter frem den eksplosive amerikanske «arvesynden», rasismen, og den uretten som ble begått overfor Osagestammen. Han viser hvor lang tid det tok før amerikanske myndigheter tok affære. I boken er FBI-etterforskerne tildelt en mer sentral rolle, ja, en slags helterolle. Her dukker de først opp den siste timen av den 210 minutter lange filmen, som et forsinket og litt famlende kavaleri.

Over to milliarder kroner har Apple Studios bladd opp for å få finansiert filmen. Det gjør Scorsese i stand til å utnytte hele sitt register på det store lerretet. Det er scener og sekvenser her som vil ta pusten fra deg. Noen av de mest spektakulære varer bare i 10–15 sekunder, men har likevel kostet like mye som en halv norsk spillefilm.

Scorsese er blant få filmskapere som er i posisjon til å lage storslåtte filmer om Amerika. Hans gjeld til den amerikanske westernfilmens klassiske panoramaer kommer fort til syne. Men filmen er like mye et korreks til den samme sjangerens mytologisering av den hvite herskerklassen og demoniseringen av urfolket.

Det spirituelle aspektet er blitt stadig viktigere for Scorsese som filmskaper. Osage-folkets nærhet til den jorden de ble frarøvet, går som en rød og skjør nervetråd gjennom filmen. Scorsese erkjenner at det ville vært et feilgrep å fortelle om overgrepet gjennom myndighetene eller lykkejegernes perspektiv – for å lage bare enda en krimfilm.

Et sentralt anker for urfolksperspektivet er Lily Gladstone, som selv har urfolksbakgrunn. Hun besitter en introspektiv uttrykksfullhet som utfyller Ernests utagerende tankeløshet. Molly og Ernest er et usannsynlig par, men skuespillerne får den dysfunksjonelle lidenskapen til å fremstå som troverdig, slik bare vanvittige kjærlighetshistorier kan.

DiCaprio har aldri vært bedre enn her. Han spiller ikke bare ut rollefigurens usympatiske sider, men gir oss en komplekst sammensatt overgriper. Dermed blir han mer troverdig som nettopp det.

Om det finnes en svakhet ved filmen, så er det det skyhøye ambisjonsnivået. Det er ikke småtteri Scorsese presser inn i disse 210 minuttene. Og noen ganger nærmer filmen seg bristepunktet.

De gjentagende voldshandlingene er krevende, særlig de galopperende dødsfallene kan virke utmattende. Jeg må innrømme at jeg etter hvert ble litt nummen. Men i sluttpartiet hentet Scorsese meg inn igjen, med en avrunding, eller innramming av tragedien som viser hans klasse som filmkunstner. Dette er utvilsomt en av årets filmbegivenheter.