«Percy Jackson and the Olympians» redder TV-julen

For mange betyr romjulen kanskje tid med familien og god tid foran TV-skjermen.

Da kan kanskje Disneys nye serie redde familiekvelden. Serien passer fint for både ungdom og familien for øvrig.

På toppen av det hele får kanskje avkommet lyst til å lese litt mer om greske guder, så dette er vinn-vinn.

«Percy Jackson and the Olympians» er basert på Rick Riordans bokserie. Serien består av seks bøker, og det kommer en ny neste år. Historien om den unge gutten som viser seg å være en halvgud, har solgt i millionopplag og er oversatt til over 30 språk.

Dermed får vi nok en gang servert en klassisk fantasy-historie om en ung gutt som finner ut at han slettes ikke er en vanlig gutt. Harry Potter lurer i kulissene.

Percy, spilt av den sjarmerende nykommeren Walker Scobell, sliter på skolen. Han er dårlig i matte, dyslektisk og mobbeoffer. Da Grover (Aryan Simhadri) forbarmer seg over ham, får Percy endelig en kompis.

For å gjøre en lang historie kort og uten å avsløre for mye, viser det seg at Percy har uvanlige evner, og Grover er en satyr.

Forsøkene på å filme greske myter og olympiske guder har ikke alltid gått like bra. Noen av de mer severdige er «Jason And The Argonauts» (1963) og «300» (2007).

Det er egentlig litt rart at de er så vanskelig å filme uten at det blir smakløst. Det ligger mange gode historier her. Er det noe gudene er gode på, så er det intriger. De leker med menneskeskjebner som om de var brikker på et sjakkbrett, og oppfører seg som bortskjemte drittunger.

Etter å ha sett fire av åtte episoder, har ikke så mange av dem dukket opp ennå. Renkespillet er dog godt i gang, og gudene har arrogansen i behold. Scenen med en tørrlagt og gretten Dionysos er ubetalelig. Nonchalansen er jo et av elementene som gjør mytekretsen utrolig underholdende.

Gresk mytologi er viktig for å forstå vår vestlige kultur. Uttrykk som akilleshæl, trojansk hest og Pandoras eske bruker vi fortsatt.

Her har den greske mytekretsen fått en amerikansk overhaling, men mye er gjenkjennelig. Vi treffer raskt både Medusa og kentaurer. Olympen har forflyttet seg til New York, og Athenes tempel er i St. Louis. Det gjør at produksjonsdesigner Dan Hennah kan leke seg i grenseland mellom realisme og magisk fantasy. Det er jo bare morsomt.

I likhet med mange eventyr ligger det en «quest» i bunnen. På veien må vår helt redde verden og finne ut hvem han egentlig er. Dette gjør serien kledelig narr av.

Faren så langt er at serien fremstår noe episodisk med et nytt monster pr. episode. Hovedhistorien må tydeligere frem, noe som vil hjelpe på fremdriften. En ny serie bruker ofte tid på å sette seg, men så langt balanserer denne bra mellom eventyr og tenåringsfølelser. Det lover godt for halvguden Percy.