Tenk at du endelig får vite hvor din forsvunne datter er, 20 år etter hun rømte hjemmefra. Hun har endret navn, og er funnet død i en annen by. Din første oppgave som nybakt bestemor for hennes to barn er å følge dem i begravelsen.
«Redemption» bruker dette blytunge utgangspunktet til å lage en kvalitetskrim. Serien leker seg på samme nivå som klassikeren «Happy Valley».
Colette Cunningham er politidetektiv i Liverpool. Etter nok en vellykket arrestasjon av en desperat narkoselger foran hans gråtende baby, blir hun oppringt fra Dublin.
Colette er nærmeste pårørende etter et selvmord. Hun blir forvirret, navnet på avdøde er ukjent. Så skjønner hun at det er datteren som rømte da hun var tenåring. I Irland venter neste overraskelse, to barnebarn.
Hun får seg jobb som konstabel i Dublin-politiet. Mens den ene hånden jobber med uglamorøs gatekrim, forsøker den andre å finne ut hva som skjedde med datteren.
Selvmord? Tenk igjen. Samtidig skal hun prøve å bli en god bestemor for to sørgende tenåringer hun nettopp har møtt.
Colette Cunningham blir overraskende bestemor for to tenåringer. Hennes første oppgave er å følge dem i begravelsen til moren, hennes forsvunne datter Stacey. Foto: Bernard Walsh
Tydelig inspirert av «Happy Valley»
«Redemption» er påvirket av mesterverket «Happy Valley». Seriens tre sesonger ga britisk krim en ny identitet. Den viste frem en voksen familiekvinne som er knallgod i jobben, samtidig som hun må takle eget familierør.
«Redemption» bruker samme formel. Colette er ikke en frynsete detektiv som bruker mer tid på å møblere egen toppetasje enn på å sikre byens gater. Hun sjonglerer, ja, men hun mestrer også.
Dermed blir hennes blikk alltid interessant. Karakteren hennes søker ikke medlidenhet, men heller beundring over valgene hun tar for å gjøre verden rundt seg bedre.
Anmeldelse av «Happy Valley»: Spektakulær britisk krim
Evan O'Connor spiller Liam. Her på tur sammen med sin bestemor Colette. Foto: Bernard Walsh
Fra «Deadwood» til krim i Dublin
«Redemption» hadde ikke vært krimserie uten kriminalitet. Ja, den handler om sosiale problemer, familievold og en nybakt bestemor. Men gjennom lokal mafia, Oxycontin og mystiske bager med piller og penger drives et plott fremover.
Det kunne gått raskere, men serien drysser svinger og overraskelser utover hver episode. Grepet med å gi erfarne Colette en stilling hun er overkvalifisert for er smart. Det gjør at hun hele tiden pløyer seg gjennom tildelte saker og knytter dem opp mot hovedtråden. Det holder hovedhistorien i live.
De unge skuespillerne som gestalter Cara og Liam, gjør gode tenåringsroller. Det er likevel Paula Malcomson som bærer serien. Observante seere vil huske henne som Trixie fra samtlige 36 episoder av «Deadwood».
Det er nesten rørende å se henne utforske Colettes hardhet og sjokk så elegant som her. Spesielt i åpningsepisoden løfter hun britisk krim opp til toppnivå.
Etter pangåpningen fortsetter Malcomson å spille vakre toner på det litt mer formelbaserte partituret, selv om serien går fra briljant start til solid gjennomføring.
Troverdig og spennende
I sum blir likevel «Redemption» en sterk opplevelse, selv om den flater litt ut mot slutten.
Den tar karakterenes følelsesliv på alvor. Serien utforsker familiedramaet på oppriktig vis, ikke bare for å skyve en generisk krimserie fremover. Dermed blir det hele så mye mer troverdig og spennende enn for eksempel forrige ukes slappe «Kodenavn Annika».
Denne samproduksjonen mellom irske Virgin Media og britiske ITV er strålende krim for høsten.
