Kikut leverer markas beste dessert, men har litt å gå på

Det hele starter dårlig denne morgenen: Vi mister nesten toget og er slitne etter gårsdagens festivitas. Været er grått og innstillingen likeså. Nå venter 14 kilometer på ski gjennom Nordmarkas dype skoger.

Etter en 25 minutters togtur gjennom tykk granskog og et litt ambisiøst startpunkt fra Stryken (vi snakker 4,5 kilometer med oppoverbakke), nærmer vi oss målet: Kikut. Der skal vi tilbringe det neste døgnet.

Vi er litt ekstra spente. I januar fikk stuen nemlig nye drivere: Einar Enersen Hougen og Robin Susanne Ågren Andersen. Han er utdannet kokk, hun har bachelor i pedagogikk.

1750 for voksne, 950 for barn (under 12 år). Medlemmer av skiforeningen: 1400 for voksne, 750 for barn. Det er litt dyrere enn DNT-naboene borte på Kobberhaugen, der tilsvarende opplegg koster 1390–1460 kr.

Vi staker oss av gårde, krysser vannet Hakkloa med tilløp til sol i fjeset og ser omsider den svartbeisede Skiforeningshytta – nærmest innmuret av Rossignol-ski.

Vi sjekker inn og får nøkkel til rommet. Det er enkelt med oppredd køyeseng og felles toalett på gangen – i ekte turisthyttestil. Ingen grunn til å henge her.

Vi tusler ned i stuen i sokkelesten, hopper paradis mellom vannpyttene på gulvet, og angrer på at vi ikke pakket tøfler. Det finnes ikke tøfler til utlåns, som på Kobberhaugen.

Badetøy burde vi også pakket, for her er det badstu med utsikt over hele Bjørnsjøen.

Det er fire timer til middag, så det er bare å hente frem hvilepulsen.

Etter noen slappe timer på en litt hard stol foran peisen med bok, skolebolle (dessverre blant markas kjipeste – smak og lær av Tryvannstua, Kobberhaughytta og Skjennungstua) og kald pils, er hytta blitt tømt for dagsbesøkende og fylt opp av kveldens overnattingsgjester.

Vertskapet og de ansatte vasker stuen for sølepytter, og vi føler oss litt i veien. En større gjeng med både barn og voksne, trolig et slags slektstreff, har okkupert de få sofaene og brettspillene som finnes. Latteren og quizspørsmålene gjaller i veggene.

– Et par sofaer til hadde gjort seg. Jeg tror jeg stikker opp og tar en lur før middagen, sier skifølget.

Klokken er 19, endelig middagstid. Langbordene er pent dekket med hvite duker og stearinlys. Bordplasseringen er organisert etter romnummer. Vi har fått plass midt på langbordet overfor hverandre – skulder til skulder med en familie på den ene siden og en venninnegjeng på den andre. Dette blir tett og intimt!

Vi setter oss ned, forsøker å veksle et par ord over bordet, men med rommets akustikk og spisefølgets litt dårlige hørsel, innser vi raskt at dette blir intenst.

Jeg spør vertskapet pent (og litt skamfullt) om vi kan få flytte oss. Vi blir møtt med full forståelse, problemet blir løst på et blunk og vi får nye plasser på et eget bord ved peisen. Hurra!

Like etter står første rett foran oss: en suppe. Men hva slags? Vi har ikke sett snurten av en meny, så vi må spørre.

– Åh! Jordskokksuppe, sier den unge og litt forvirrede servitøren.

Noen sekunder senere kommer kokken Einar Enersen Hougen ut og presenterer kveldens treretters i et forrykende tempo. Det er litt vanskelig å få med seg hva han sier.

Suppen er delikat og nøttaktig på smak, med crispy jordskokkchips, persilleolje og rødbetspirer. Men et salt eller syrlig sting hadde gjort den hakket mer balansert og spennende.

Vi har gått for den anbefalte vinpakken: 500 kr for tre glass. Pakken er høyt priset, ettersom vinene er rimelige. Til sammen blir det litt under fem ganger polpris.

Første glass, en fruktig og rund Gentil Hugel 2022, kler suppen godt. Det hjemmelagde surdeigsbrødet som serveres til, er overraskende digg.

Rett nummer to er langtidsstekt svinenakke med honningbakt gulrot, sellerirotkrem, karamellisert jordskokkrem, rosenkål, fermentert sellerirot, rødvinssaus og ovnsbakte poteter. Aiaiai!

Kjøttet er sjeldent mørt og tilbehøret kreativt. Det hele smelter på tungen og harmonerer godt med et glass søtlig, fyldig og krydret Baron de Ley Graciano 2018. Det glitrer i øynene til det kjøttglade skifølget på andre siden av bordet.

– Oi, så godt. Dette er det virkelig verdt å gå ekstra langt for, sier han.

Hovedretten går ned på høykant og vi skraper tallerkenen. Og når vi tror kveldens kulinariske høydepunkt er over, kommer desserten:

Rømmerand, en slags rømmepudding, med multesorbet og fransk smuldret smørkjeks. Det høres kanskje traurig ut, men puddingen er en uimotståelig kombinasjon av fyldig, syrlig, søt og mektig.

Multesorbeten er silkemyk, dødsgod og helt på høyde med de beste italienske gelatoene. Hvor har multesorbet vært hele mitt liv?

Skifølget slår fast, med gåsehud på armen, at dette er livets beste dessert.

Mette og fornøyde inntar vi (endelig) sofaen og spiller brettspill, før vi kryper til køys. For i Marka starter dagen tidlig, det er utsjekk allerede klokken ti og frokost åtte neste morgen. Kan frokosten leve opp til gårsdagens middag?

Allerede 7.30 knirker det i hele hytta. Frokosten er enkel, dessverre uten gårsdagens surdeigsbrød, og ganske kjedelig.

Brødet er hjemmebakt og påleggsutvalget helt streit, men her er ingen grønnsaker, frukt, stekte egg eller bacon. Når man betaler 1750 kr, kunne det kanskje vært lagt litt mer kjærlighet i frokosten.

Mens vi drikker kaffe og gnir søvnen ut av øynene i peisstuen, dukker opptil flere ivrige og småprovoserende skimosjonister med raske briller og tettsittende teknisk tøy opp i stuen – til tross for at kafeen ikke har åpnet ennå.

– Vi startet fra Frognerseteren litt før 7, sier en av dem.

For Kikut er et slikt sted, som både tiltrekker seg storfamilien, mosjonister og markatravere. Og om du velger å overnatte, får du oppleve den rare og litt hektiske, men fine miksen av leirskole og gourmet.