Dagen etter at vi spiste på Kolonialen spurte en kollega meg om tips til fine dining.
Drit i det, svarte jeg. Dra på Kolonialen, spis like bra mat (bare større porsjoner) og legg pengene i en vin du ikke ellers ville tatt deg råd til.
Så viste jeg et bilde av den pene forretten:
- Tomat, squash og en bløt burrataost. Søtt og friskt fra grønnsaker av høy kvalitet. Bundet sammen med den feite osten og en skarp rucolapesto. Helt mesterlig!
Og det var ikke engang den beste retten.
Foto: Dan P. Neegaard
Kjendis i mat- og vinverdenen
– Tjena – är ni sugna på lite bubblor?
Et øyeblikk frykter jeg partysvensk service med drikkepress. Men det viser seg bare å være en litt vel ivrig ung servitør. Han er både oppmerksom og smittende blid, skal det vise seg. Sammen med to av sine kolleger, alle svenske, sørger han for at vi aldri mangler noe. Pandemien tappet byen for svensk arbeidskraft, så det er hyggelig å ha dem tilbake.
FAKTA
Kolonialen Bislett
Hva vi spiste: Østers, tomat og squash, tartar, pasta, lam og rabarbara.
Hva det koster: Forretter fra 189–250,–. Hovedretter fra 310–350,–. Dessert 135–175,–.
Hvem passer det for: Par, venner og familie.
Rullestolvennlig: Et trinn inn. Ikke HC-toalett.
Vegetarretter: Lite
Lydnivå: Behagelig
Innsidetips: Spør sommelieren om et godt kjøp fra Burgund.
Selv er eieren, Pontus Dahlström, finskfødt, og han er en slags kjendis i mat og vinverdenen. I det siste har han gjort helt avsindig suksess som vinimportør med merkevaren P.A. Larsen.
Før det var han en av tre gründere bak Maaemo, og en slags gallionsfigur som sommelier i restauranten. Etter mange års hardkjør møtte han veggen i 2015, har han sagt til DN.
Året etter åpnet han Kolonialen.
Maaemo burde gå på kurs her
Alle de seks rettene vi delte var knallbra. Et litt kjedelig og lite salt smør til brødet er ikke mye å trekke for. Jeg tror forsommeren er et bra tidspunkt å spise her – kjøkkenet forstår åpenbart råvarene som er tilgjengelige nå.
- Østers med rabarbravinaigrette og urteolje: Sjøen blander seg med fett og syrlighet. Knallgodt til et glass ganske fyldig champagne fra produsenten Bergere.
Foto: Morten Schwencke
Innimellom ber vi om vinkartet og jeg måper over listen med kjendisprodusenter fra Burgund. På dette området er vinkartet bedre enn flere restauranter med Michelin-stjerner. Og sommelieren, som kommer den unge svensken til unnsetning, kunne fått jobb hvor som helst i verden.
Han finner den perfekte vinen for oss. En vi fint kan ha til forrettene, men som også kan bære lammet senere. Og som vi har råd til.
- Kolonialens klassiske tartar: Oksekjøttet er smakfullt. Sprø løk og emulsjon kommer med i hver bit, mens sennepsfrø og kaviar overrasker her og der. Ramsløk er stekt helt tørr i ovn – et artig påfunn, som nesten blåser bort i vinden.
Foto: Morten Schwencke
Burgunderen vi ender opp med, fra Dom. Michel Gros, koster rett over 2-ganger av polprisen. Den dekanteres med elegante bevegelser, som en dans han kan utenat. Samtidig går praten ledig og uformell. Sommelieren drypper litt kunnskap på oss – litt om smakene og en funfact om produsenten – men ikke for mye. Maaemo bør hyre ham inn for et kurs!
- Vi får agnalotti-pasta med ricotta, røkt smør og kaviar. Den er altså så pen! Og pastaen er riktig kokt, omgitt av rikheten fra smøret, litt syre og salt fra kaviaren. Knallgodt.
Foto: Morten Schwencke
Inne er det rutete gulv, brune seter og hvite fliser på veggene. Kanskje ikke helt moderne lengre, litt som gamle United Bakeries på Majorstua, men veldig hyggelig.
Inne er noen bord litt små eller står keitete til. Fortauet ute gjør at ting står skjevt. I september skal de utvide ved å innlemme nabolokalet – det tror jeg blir bra.
Prisene er gode sett i lys av råvarer og kvalitet. Jeg ville regnet en drøy tusenlapp per hode med drikke. Litt mer om du slår deg løs. Vi betalte 3500 kroner for seks retter, en øl, et glass champagne og en god vin.
- Lammerumpe med grønne erter, geitost og mynte er en fryd. Dette er et billig stykke kjøtt, behandlet lenge så det er helt silkemørt (smart). Men det har ikke bikket til å bli knudrete. Med sødme fra vårens erter (en fantastisk råvare), syrlighet fra geitostkrem og kraft fra en nedkokt saus er retten komplett. Den beste retten, synes jeg.
Foto: Morten Schwencke
- Vi avslutter med rabarbrakompott med vaniljeis og hvit sjokoladeganache. Jeg priser meg lykkelig over at den sure planten ikke er sukret ihjel. Smakene ellers harmonerer bra. En fyldig espresso som ikke er sur, gjør meg også glad.
Foto: Morten Schwencke
«18 retter på et bord / Vi er allerede stjerner – klart vi spiser Michelin» heter det i Undergrunnens hit.
For oss som ikke er stjerner, kan det ofte være bedre med tre retter. Og en veldig god flaske vin. Kolonialen er det perfekte eksempelet på det.
