Dårlig service, men brukbar mat hos Hanami

40 minutter. Uten meny. Hanami kommer ekstremt skjevt ut i starten av måltidet. Vi har latt oss friste av sol, utsikt og en fin uteservering på tuppen av Tjuvholmen. Vi setter oss ned på den japanske restauranten og blir tildelt et fint bord med sjøutsikt.

På et par av nabobordene sitter unge gutter. De kom hit etter oss, men har for lengst fått vin i glasset og bestilt mat. Slik forskjellsbehandling er direkte pinlig. Man skal gi alle restaurantgjester den samme servicen.

Når vi endelig får noe service, skynder vi oss og bestiller masse mat. Hanami byr på både retter fra robatagrillen, spesialiteter, japanske småretter, salater og ulike retter fra sushibaren. Servitøren har stålkontroll og trenger ikke skrive ned noen av bestillingene.

Vi ber om at sushi og småretter kommer først, og at hovedrettene blir servert senere. Det blir tydeligvis for mye å huske på.

Det moderne spisestedet kom som et friskt pust på Tjuvholmen for 15 år siden. Tjuvholmen fikk gradvis varierende og spennende restaurantkonsepter, men er de siste årene blitt kjedeligere og dårligere. Da er det mer gøy å traske rundt i Bjørvika, hvor de har vært flinke til å kuratere spisestedene.

Hanami er flinke til å pimpe opp maten, for de første rettene vi får servert, ser lekre ut. Laksen har fin smak, er skåret i tynne skiver og er toppet med en raus mengde løyrom. En syrlig ponzusaus er fint supplement, men den er ikke så spicy som lovet.

Vi er også fornøyd med havabbor. Fisken mangler litt varme, men har fin stekeskorpe og bra tilbehør. En søtlig og syrlig eple- og limepuré harmonerer bra, og det er en deilig smak av sitrongress i skummet på toppen av fisken.

Vinprisene er ikke like ille her som på deler av Sørenga. Ktima Biblia Chora White fra Hellas er ganget med drøye tregangen av prisen på Vinmonopolet. Den er en syrefrisk hvitvin til fisk og skalldyr. Den funker også fint til svineribben som er ankommet bordet. Ribbebitene er nokså saftige og passer med en umamirik og sødmefull puré av eplemiso.

Så er det dessverre slutt på smårettene. De siste makirullene har servitøren glemt, og hovedrettene har ankommet bordet.

Man må huske på å bestille sideretter hos Hanami. Rettene kommer stort sett uten noen grønnsaker ved siden av, men det får vi ikke noe beskjed om.

Kjøkkenet leverer bra kvalitet på lammecareen fra Robata-grillen. Store, saftige biter har en pen grillsmak og er godt krydret. 749 kroner er likevel veldig dyrt.

Det samme gjelder black cod. En av husets spesialiteter. Fisken flaker seg fint og har en deilig sødme, men det er stivt med 529 kroner for den lille fiskebiten.

Klaging er de tydeligvis vant til hos Hanami, for til et forsiktig spørsmål på hvor det ble av resten av sushien, svarer servitøren kjapt at «det stryker vi fra regningen». En lettvint løsning, og da slipper man sikkert for mye gnåling fra misfornøyde gjester.

De siste to hovedrettene er også bra. Helstekt gårdskylling er et godt kjøp til 379 kroner og mye mat for pengene. Den kunne vært hakket mer saftig, men smaken er meget god. En markant ingefærsmak trer frem, og kyllingen er marinert i en umamirik og mild marukomemiso. Her er det også en syrlig salat og litt sopp ved siden av.

Den siste retten vi spiser denne fine sommerkvelden, er indrefilet av okse. Tynne, saftige skiver er toppet med en smaksrik marinade, og her holder faktisk Hanami det de lover. Retten er spicy, og marinaden er en fin miks av salt, sødme og syre.

Spisestedet er et trygt valg med innholdsrik meny og retter de fleste liker, men er ikke like «hot» som i starten. Og de må definitivt stramme opp servicen!