En slags mancave med sjarm

Kun drop-in. Det er ord som lett kan skremme vekk noen av oss. Det virker som vi lettskremte er i mindretall. På Vinkassen ramler folk inn hele kvelden. De små lokalene er stappfulle en helt vanlig onsdag.

De har knekket Bislett-koden. Samtidig klarer jeg ikke å la være å undre: Skulle det ikke mer til for å glede Bislett-beboerne?

En vennegjeng er samlet ved siden av meg. Det er tydelig at de møtes sjelden og har mye å oppdatere hverandre på. De bestiller øl, cola, lettøl og et glass barbera.

Ølkranen har tatt kvelden, og på spørsmål om han da vil ha flaskeøl, svarer gjesten at han bare tar hvitvin.

Dette oppsummerer litt hva slags type sted dette er: En vinbar der du ikke trenger å føle deg dum om du ikke kan vinordene. De har et upolert uttrykk og har innredet hele lokalet som en trekasse. Masse plank med mørke detaljer er mer mancave enn koselig.

De har også klart å markedsføre seg som et billig sted. Her koster et glass vin 150, 185 eller 250 kroner. I menyen er det noen sider med vin, men servitøren sier at de er tomme for flere flasker. Vi vil ha champagne fra André Clouet, men den er de tomme for.

Det blir den andre huschampagnen, Veuve Clicquot Brut, godt priset til ca. to ganger polpris.

Vi er her først og fremst for maten. På sosiale medier har det florert bilder av en burger som dynkes i en fet ostesaus. Det høres kanskje ikke så godt ut. Men det ser godt ut. Og det smaker helt greit.

Briochebrødet bærer preg av sausdusjen. Det er fett, salt og vått. Absolutt tilfredsstillende. Høydepunktet er likevel ikke sausen, men en herlig sprø svinekotelett toppet med søtt og klissete baconsyltetøy.

Vi har nylig anmeldt byens afternoon tea-tilbud. Noe var skikkelig dårlig, det meste var helt middels. Fellesnevneren var at det var dyrt. Og vi undret over hvorfor gjester aksepterte å betale så mye for enkel brødmat. Blir man lurt av at det serveres i et etasjefat?

Det kan virke som at Vinkassen har skjønt at det hjelper, for deres delingsfat består av flere i overkant enkle retter. Det koster 395 kroner og består av tre etasjer med småretter og oster.

Det første vi legger merke til, er at det er mindre løyrom enn sist vi var her. I stedet for å toppe en vannbakkels med en raus skje løyrom, er de små fiskeeggene nå blandet sammen med rømme og sprøytet inn. Vi kjenner den distinkte, friske havsmaken, men det er helt klart mindre godsaker enn før.

Friterte oliven er også en tapt mulighet. De kunne fylt olivenene med noe godt, men har i stedet bare dyppet dem i frityrrøre og fritert dem. Ved siden av er en tung og fet majones med safran. Noe friskere tilbehør hadde vært mye bedre.

Tartaren er etasjefatets høydepunkt. Kjøttet er ganske finmalt, men hjemmelaget potetchips og små biter av sopp gir en deilig variasjon i konsistenser. Soppsausen tar retten til nye høyder. Den smaker kraftig av sopp og binder hele retten sammen.

Vi har også fått en spicy blanding av stekte padronpaprika og asiatisk agurksalat. Jeg trenger kanskje ikke å si det, for man hører jo at dette delingsfatet spriker i alle retninger. Flaks at vi gikk for champagne, for ellers hadde det vært vanskelig å finne en vin som passet til.

Når man bestiller delingsfat, kan man velge mellom tre typer toast. Vi har valgt en med hjemmelaget 'nduja, gruyère, karamellisert løk og salvie. Toasten oppleves som enkel og ubalansert. Tynt brød mot et tykt lag kjøtt føles mer som nattmat enn som god snacks til god drikke.

Vinkassen er mer et sted for et glass og litt snacks enn et sted du tilbringer hele kvelden. Vi som ender opp på benken, sitter ikke godt. Men her er i hvert fall liv, hyggelige folk og en tartar jeg gjerne spiser igjen!