Nicole Kidman er hudløs som sønderknust mor i «Expats»

«Det er bare jeg som kan ta valget om å begynne å leve igjen. Å sette den ene foten foran den andre. Ta et pust etter det andre.»

Setningen summerer opp seriens tema. Tilgivelse og forsoning kan være ekstremt vanskelig. Av og til er det umulig.

«Expats», basert på en roman av Janice Y.K. Lee, starter med en stemme som forteller om livets tilfeldigheter. Om ulykker og tragedier som rammer vilkårlig.

I det du kjører av gårde, tenker du ikke at det rundt neste sving kan komme en trailer i full fart på feil side av veien. Plutselig er livet over.

Eller at tragedien rammer i det du tar med deg dine tre barn og en ny barnepike ut på middag og en hyggelig tur til det travle markedet i Mongkok i Hongkong.

Det siste er rammen rundt «Expats» og den privilegerte Margaret (Nicole Kidman). Hun er i Hongkong, der ektemannen Clark (Brian Tee) har en godt betalt jobb. Margaret lever livet på solsiden, mens den filippinske hushjelpen Essie (Ruby Ruiz) gjør det meste i hjemmet.

Serien er skapt av Lulu Wang. Hun er ikke bare opptatt av å skildre et luksusliv. Selv om jeg gjetter at kostymedesigner Malgosia Turzanska har kost seg. Her er det mye lekkert å hvile øynene på. I sentrum står likevel livet som plutselig snus opp ned.

Wang forteller også Marcys (Ji-young Yoo) historie, den unge jenta som burde passet bedre på. Og bestevenninnen Hilary (Sarayu Blue), som ikke vil ha barn og sliter i ekteskapet. Hun greier ikke å forstå Margaret.

Wang sto bak den melankolske «The Farewell» i 2020. I «Expats» tar hun i bruk fortellerteknikker som er vanligere på film enn i serier. Regissøren vil formidle en bredt anlagt historie. Hvor vellykket alle grepene er, vil være opp til øyet som ser.

De tre første episodene følger en ganske tradisjonell dramaturgi, hvor historien og hovedkarakterene brettes ut. Det er fintfølt, nesten poetisk i sin form.

I fjerde episode skjer det en endring. Den utfolder seg som tre intense kammerspill: på likhuset, i en heis som har stoppet opp, og i en trang leilighet. Her graver Wang ned i dypet på de tre hovedpersonene. Det er intenst, nervepirrende og meget godt spilt.

Det er ikke alltid jeg lar meg overbevise av Nicole Kidmans spill, men her får hun dyrke frem sine mest nevrotiske, maniske og sårbare sider. Det som står igjen, er et hudløst og heftig portrett av en mor i sorg og et liv i skyld og selvforakt.

Den femte episoden skiller seg også ut. Den har lengden til en film og er et flettverk av historier i beste Robert Altman-stil. På film fungerer dette ypperlig, men i serieformatet mister Wang grepet.

Biroller du nesten ikke husker at du har møtt, trer plutselig frem i sentrum. Dermed faller intensiteten. Wang har mye på hjertet, kanskje for mye. Det sterke med akkurat denne episoden er at kvinnene som jobber som hushjelper for de rike, trer frem.

Men Wang vil mer. Hun fletter også inn rasisme, studentopprøret og forholdet til Kina. Ikke alt passer inn i seriens overordnede tematikk. Margaret, Mercy og Hilarys skjebner står godt alene.

Siste episode avrunder fint, og de fleste trådene nøstes opp. Her tar også Wang et modig valg. Hun fokuserer nesten utelukkende på nærbilder av de tre kvinnene som snakker rett inn i kamera. Det er sobert, vågalt og elegant i det som er en sterk kvinnedrevet serie.

«Du forstår ikke min smerte. Den er mye verre enn alt du føler. Du er ikke mor», skriker Margaret til Hilary i en scene. Er forsoning og tilgivelse i det hele tatt mulig? Morsrollen og presset om å få barn står som en påle gjennom historien.

Lulu Wang begår noen små feilskjær, men «Expats» er en sterk og god serie som skiller seg positivt ut i serie-jungelen.