Spektakulær dårskap

Å fremstille Hollywood som vår tids Babylon er ikke spesielt originalt. For deler av den amerikanske befolkningen har filmkolonien lenge vært en dekadent enklave som undergraver nasjonens moral.

I dette nye selvportrettet av drømmefabrikken tar manusforfatter og regissør Damien Chazelle frem alle de klisjeene vi kjenner fra tidligere skildringer. Her møter vi «all the usual suspects». Fra narsissistiske skuespillere og hensynsløse produsenter til alle de gribbene som kretser rundt Babylons nedfallsfrukt – journalister, advokater, mafioso voldsmenn og halliker.

Om du leter etter en film som en gang for alle slår fast at Hollywood fortjener å skli ut i havet når The Big One en dag ryster vestkysten, så er det bare å gå på kino. Dette karakterdrapet på Hollywood gjør seg best på stort lerret. Og gudene skal vite at det er nok å se på.

Bare åpningen er en attraksjon som alene er verd inngangsbilletten. En av våre hovedpersoner, Manny (Diego Calva), har leid inn en elefant til sin arbeidsgivers store fest ute i ørkenen nær Los Angeles.

Vi befinner oss i stumfilmens velmaktsdager – da stjernene var større og festene overdådige. Manny er, som andre mexicanere i filmen, billig arbeidskraft. Han skal rydde opp etter filmelitens eskapader. Her får vi en festlig variant av «elefanten i rommet» når Chazelle fyrer opp under den mest spektakulære Hollywood-festen som er iscenesatt på film noensinne.

I noen svimlende kamerakjøringer som roper nesten desperat etter applaus, ser vi at Manny og Nellie (Margot Robbie) finner hverandre i kaoset. De vil begge inn i filmbransjen, men bare Nellie er villig til å gå over lik for å nå så langt. Da en ung skuespillerinne blir så mishandlet at hun faller i koma, blir festens skandaler Nellies lykke.

Denne hendelsen er åpenbart basert på skandalen som inntraff da filmstjernen Fatty Arbuckle i 1921 voldtok en ung kvinne. Det blir altså Nellie som får oppdraget med å erstatte kvinnen på neste dags filmsett. Og for å si det enkelt: A star is born.

Nellie blir en sensasjon. I mellomtiden stiger Manny i gradene til produksjonssjef hos Universal Studios. Som i Chazelles forrige film, «La La Land», følger vi disse to håpefulle partnerne på veien til suksess.

Noen fullbyrdet romanse mellom dem blir det egentlig aldri. Til det er Chazelle altfor opptatt av å etse frem et infernalsk karneval som tyranniserer hver eneste flik av det store kinolerretet. Dette hyperaktive filmuniverset rommer så mye at du bare ved å blunke, kan gå glipp av en visuell lekkerbisken eller moralsk overskridelse.

Det knulles, snortes og mishandles i alle kriker og kroker. Og det utføres med en drepende gledesløshet. Selve drømmefabrikken, eller studiosystemet, får vi liten forståelse av hvordan er skrudd sammen. Dette er ingen dokumentar fra Hollywoods innside, men en heidundrende utlevering av filmkoloniens underliv.

Men hverken Nellie eller Manny er utstyrt med egenskaper som gjør dem interessante utover å være typer vi kjenner fra før. Hun er en kortlivet «starlet». Han en velment mexicansk hjelper. Det som driver Manny, er hans relasjon til Nellie, og hun gir egentlig blaffen. Det vi da sitter igjen med, er Chazelles visuelle artisteri. Det veksler mellom det briljante og det tåpelige.

Margot Robbie må blotte mye kropp, men får også vist hvor god skuespiller hun kan være. I to sentrale scener ser vi henne debutere som henholdsvis stumfilm- og lydfilmskuespiller. Ved sitt presise spill alene gir hun oss en både opplysende og underholdende introduksjon til hva som var det unike ved de to epokene.

Slike historiske innsikter er det dessverre ikke mange av i filmen. Brad Pitt spiller en variant av sin stoiske stuntmann i «Once upon a time in Hollywood», men denne gangen er han en etterlevning fra stumfilmen, ikke westernfilmen. Han fortolker med den samme ikoniske og «retro» maskuliniteten – en øvelse han behersker godt.

Chazelle drar veksler på klassiske filmer om Hollywood, fra «Sunset Boulevard» til «Singin’ in the Rain». Sistnevnte film handler også om overgangen fra stumfilmepoken til lydfilmen og får her en hommage.

Chazelles film vil for mye, for ofte, til å kunne måle seg med disse klassikerne. Han treffer blink like ofte som han bommer. Derfor blir dette både en ener og en sekser på terningen, eller et sted midt imellom.