Koie får deg til å si: «Takk og amen for ramen»

En draktkledd dame ser ut som om hun kommer rett fra jobb i nabolaget. Tre par i 50-årene har ganske sikkert gjort Munchmuseet, handleposen avslører dem. Fire-fem hutrende ungdommer er kanskje studenter: Køen inn til Koie Ramen Munch strekker seg ut i smuget ved Operagaten, også på en kjølig hverdagsettermiddag.

Det er på ingen måte fristende å stille seg bakerst der den sure vinden får godt tak. Men ramen er vel så mye fast food som hamburgerne i nabolokalet, så det er grunn til å tro at ventetiden likevel blir kort.

De siste minuttene får vi stå inne i varmen ved døren med god oversikt over det åpne, nesten sterile lokalet, med finérvegger helt uten dekorasjoner, skarpt lys, betonggulv, høye bord, barkrakker uten ryggstø: Ramen-sjappa ved Munchmuseet ligner til forveksling sin eldre søster ved Torggata. Her er alt designet for at du skal sette deg, bestille, spise, drikke og så gå igjen – så nestemann i køen kan gjøre det samme.

Menyen i Oslobukta er omtrent den samme som i Torggata: Noen ulike ramenvarianter og siderettene gyoza, karaage (fritert kylling), kimchi og edamame.

Vår engelsktalende servitør er veldig stolt av den spesielle varianten Mazemen som bare serveres her, en rett som ligner mer en pokebowl enn en suppe, med litt kraft i bunnen under nudler, svinekjøttdeig, gressøk, nori, bambusskudd og egg.

Men det er som sagt kaldt i dag, så vi vil kjenne den gode, hjemmelagde buljongen varme hver celle i kroppen og bestiller en lett Shio-ramen, en kraftigere Tonkotsu-ramen og en ny variant kalt Tantanmen.

Sultne som vi er, forsøker vi også å bestille et par porsjoner Gyoza-dumplings i tillegg til edamamebønner og en tallerken fritert kylling, men da sier servitøren stopp. Det vil bli for mye, selv for tre.

Under ti minutter senere står all maten på bordet. Vakre keramikkboller med rause porsjoner dampende suppe. Sprø kylling og deilige dumplings.

Min Shio er den letteste av de tre, laget på kyllingkraft smakt til med havsalt. I kraften ligger noen gode skiver lekkert tilberedt kyllingkjøtt, fermenterte bambusskudd, vårløk, halve soyamarinerte egg og selvfølgelig nudler. Det er delikat og smakfullt. Og pent. Ramen er instavennlig mat.

Tonkotsuen er shioens mektige motsetning. Her er kraften laget på svineknoker og fremstår rik og nærmest kremet. Tilbehøret er omtrent det samme, bortsett fra at kyllingen er byttet ut med tynntynne skiver svinekjøtt, og det er også lagt i en skje maiskorn som gir sødme til det salte og fete.

I Tantanmenversjonen er den samme buljongen smakssatt med chili, servert med svinekjøttdeig og edamame-bønner. Det oppleves litt vel salt, men er ellers veldig godt.

Ramen er så god som kraften den bygges rundt, og Koie Ramen produserer virkelig fantastiske buljonger. Men også nudlene er nydelige, den friterte kyllingen 100 ganger bedre enn en nugget fra frysedisken, gyozaene er pannestekte, sprø og salte.

Til høsten er det fem år siden Koie Ramen åpnet sin første RamenYa i hovedstaden, i et marked som viste seg å være mer enn klar for glovarm nudelsuppe. Senere er det kommet flere, som den mer eksperimentelle og nordiske Hrimnir i Maridalsveien og Ezo Ramen på Grünerløkka. Sapporo Ramen på Vulkan var kanskje først av alle, men har ikke åpent på kvelder og helger.

Oslo-folk elsker suppene. Ikke så rart, ramen er skikkelig comfort food til kalde dager. Det er lag på lag med smak og føles sunnere enn annen fast food. Og det er rimelig nok til at du kan komme igjen og igjen.