Madonna i Bjørvika gjør det utrolig gøy å spise ute i Oslo

En ny type restaurant er i ferd med å gjøre byen mye rikere. Man kan smake at det kommer inn ny energi – og se det på tallerkenen.

Det er en form for casual fine dining, der kokkene later til å drite i om maten er nordisk, thai, moderne eller klassisk. Hver enkelt rett står på egne ben.

Madonna i Bjørvika er et slikt sted. Med en god miks av svært spennende talenter og erfarne kokker på kjøkkenet. En ny nabo i strøket til allerede bejublede Betong, som ikke er langt unna i stil.

Men her er beliggenheten bedre. Solen treffer rett på den vestvendte uteserveringen som vender mot Akerselva og Operaen. Vi starter med en øl som er så kald at vi stopper opp. Kan det være? Jepp – den kommer i frosne ølglass. Magisk!

De to første rettene sender humøret enda høyere til værs.

Først en ansamling grønnsaker fra Horgen gård på Romerike. Skiver med gul squash, biter med kålrabi og sellerirotpuré gir godt med sødme. Syrlige, umodne jordbær og en skummet saus med litt røyksmak skaper utrolig fin balanse.

Så traktkantareller i en sirkel. Med fritert løk og kyllingskinn, samt litt blomsterblader, som pakker inn en skummet saus med västerbottenost. Ojojoj for en umamibombe. Og så pen!

De to rettene illustrerer samtidig en utfordring: prisen. De er små, men koster henholdsvis 215 og 245 kroner.

Alle de åtte varmrettene er i dette prissjiktet. Og man sparer lite på å velge fire av dem for 890 kroner (men er man to, får man i hvert fall smake alle åtte).

Det koster penger å lage bra mat. Men gjestene kommer til å sammenligne Madonna med andre gode restauranter. Man får dobbelt så mange retter i menyen til Betong for samme pris. På Le Benjamin blir man stappmett av en treretter til 725 kroner.

MEN! Det er bare Madonna som lager akkurat denne maten. Og jeg kunne gjerne betalt mer for neste rett.

Det er snakk om et lite stykke rå ishavsrøye i skiver. Den ligger på sautert sjalottløk og fennikel, som gir akkurat passe med tekstur. En utrolig velbalansert, grønn saus med urten løpstikke helles over. Vakkert som Munchs Madonna. Smaker like godt som en dag på stranden.

Vi smiler opp til kjøkkensjef Svein Trandem (tidligere Einer), som er servitør for dagen. Det er forfall blant serveringspersonalet, og vi ser at de må jobbe så raskt de klarer. Men servicen er god. Vi mangler aldri noe.

Den andre servitøren hjelper oss med vin og har god koll på det lille, men spennende vinkartet. Her finnes et par gode flasker i hver kategori. På jakt etter noe fruktig, får vi anbefalt en oranjevin. De kan noen ganger smake aprikossaft, men denne ungarske fra Kristinus er flott balansert. Vinprisene ligger på litt under tregangeren av polprisen.

Vi har sagt farvel til solen og fått bord i restauranten. Det er høyt under taket, men det kjennes rotete ut der oppe med store ventilasjonsrør. Med svarte bord og stoler, blir helheten for kald og åpen. Men med en haug med kunst på veggene, kjennes det samtidig relativt fresht ut.

En liten taco med geit, salsa på beinmarg og tomatillos overbeviser oss ikke helt, men er et absolutt deilig tygg. Mildt kjøtt, med søtt, salt og litt kick.

Videre får vi en skål med japanske sobanudler med en svært rik og spicy krabbesaus. Dette er for mektig og tyktflytende, men det er også nytt og gøy å spise.

Heldigvis får vi kveldens aller beste rett samtidig. Stekt ris i andefett – en slags hellig gral av asiatisk restemat. Mørt andekjøtt ligger i en seig ris som virkelig bader i fett, mens en frisk hotsauce bryter pent gjennom. Utrolig godt.

Til slutt får vi hovedretten samtidig som den ene desserten vi tenkte å dele – litt rart. Reinsdyret viser seg også å være kveldens svakeste rett. En filet kommer med kirsebær og en slags pestosaus av ville strandvekster. Dessverre er det rosastekte reinsdyret helt lunkent. Den gusjegrønne smørja smaker tamt av jord og litt sjø (fra østersurt) – rett og slett ikke godt.

Men desserten viser seg å være svært vellykket. En godt utført terte er fylt med plommer og toppet med et søtt, rosa skum. Salt karamell og granité (frossen saft i små korn) bidrar med deilig smak og konsistens.

En del av enkeltrettene er så bra at jeg gjerne kommer innom og tar en rett eller to igjen. Her er noen som tenker kreativt og virkelig forstå smaker. Men med en slik meny, blir det også veldig tydelig for gjestene at det koster å spise godt. Jeg er spent på om Madonna blir et sted folk oppsøker én gang, eller om de klarer å få inn drop-in-gjester igjen og igjen.