Spaghetteria – et italiensk Disneyland

Det er nesten så man må le. Ikke nok med den pastaklassiske menyen, ferskvarehyllene som bugner av pesto, parmesan, pølser og basilikum, 60-tallssviskene som strømmer ut fra høyttalerne, svart-hvitt-bildene av italienske smørsangere og filmstjerner som dekorerer veggene. Midt i Spaghetterias nyinnredede lokaler står også en italiensk bestemor og lager pasta for hånd.

Et besøk på Spaghetteria, Andreas Viestads og Dag Tjerslands nye storstue i Bjørvika, minner litt om en tur til Disneyland. Eller enda mer den danske innebygde «middelhavsbyen» Lalandia, kjent for småbarnsfamilier på ferie i Legoland.

– Det er glatt og kommersielt, men det er også veldig proft, sier Willie.

Ifølge Spaghetterias nettsider er det en ekte italiensk restaurantfamilie som er navet på kjøkkenet, for ikke å si rett utenfor. For midt i restauranten står altså nonna – bestemor – og kjevler ut pastadeig. Hun er akkurat så koselig som i pizzareklamen på TV, inviterer barna frem til seg og lærer dem å rulle små pastaputer for hånd, alt mens hun ler og småprater på italiensk.

Det er mulig også for voksne å få en del av nonnaens produksjon. For et påslag på 45 kroner kan man bytte til Pasta della nonna i alle de ni pastarettene på menyen.

Servitørene er kledd i stilige skinnforkler og virker rutinerte og begeistrede alle som én – fra vår sølvhårede erfarne til den yngste, som ikke ser en time eldre ut enn 18. De har øyne i nakken og sus i serken og virker lommekjent og drevne i den helt ferske restauranten.

Vi får vann og et glass husets hvite vin mens vi studerer menyen. Vår sølvhårede venn spør om vi begge vil ha brød. Det tar noen sekunder før jeg forstår spørsmålet. Brødprisen på 20 kroner er pr. person. Det føles unødvendig kjipt i en meny som ellers er preget av sympatisk lave priser.

Forrettene, for eksempel siciliansk grønnsakrøre til 65 kroner, er det ingenting å si på. Vi lar oss rive med og starter måltidet med tre retter: caponata, skinke og caprese-salat. Salaten er frisk og aromatisk med deilig, myk mozzarella. Skinken er nyskåret, saftig og mild, mens caponataen er litt for syrlig for vår smak.

Den som serveres på Scarpetta, er rundere og har flere smakslag. Mens vi spiser, blir vi sittende og sammenligne de to spaghetteriane Oslo sentrum er blitt beriket med de siste månedene. De har påfallende mye felles, som ferskvaredisk, hjemmelaget pastameny og italienske familier på kjøkkenet.

Der Spaghetteria kjører hardt på klisjeene, serverer Scarpetta spennende nyskapninger. Til gjengjeld er lokalene her langt hyggeligere og maten rimeligere enn i Folketeaterpassasjen.

Willie har bestilt en av de billigste rettene, men supplert med bestemors pasta bikker den 230 kroner. Det føles vel mye for litt for kompakt og deigete pasta med pesto, poteter og aspargesbønner, selv når det meste er hjemmelaget.

På tallerkenen foran meg ligger Disney-versjonen av det italienske kjøkken, spagetti med tomatsaus og kjøttboller. Lady og Landstrykeren går på repeat i hodet når jeg suger i meg perfekt kokt spagetti dekket av dyprød og smaksrik tomatsaus. Jeg bruker ikke nesen til å dytte kjøttbollene bort til Willie, men han må gjerne ta. De er litt for harde og overraskende tørre.

Heldigvis er cannoloen til dessert akkurat som den skal være, liten, søt og veldig god. Det samme med espressoen. Men likevel, rett rundt hjørnet for Spaghetteria, ligger Salome, Viestads og Tjernslands venetianske palass. Hvis du ikke er ute etter de enkleste klassikerne til en billig penge, ville vi nok anbefalt en tur dit i stedet. Det føles litt mer autentisk, litt mindre kulisse.