Pretty in pink på Ching Ching

«Nytt navn, nye eiere, nytt konsept – men de rustikke restaurantlokalene er akkurat slik de var etter at forgjengeren Kolonihagen pusset opp for drøyt et par år siden.» Det skrev vi i 2016, da den nyåpnede restauranten het Kamai. Fire år senere er det bare å bytte ut restaurantnavnet, ellers kan sitatet stå ord for ord.

Nå er det asiatiske Ching Ching som er flyttet inn i det som må være Grünerløkkas hyggeligste lokale, den ombygde stallen i Korsgaten. Restauranten eies av de samme folkene som står bak restaurant Monsun, og konseptet er til forveksling likt: Asiatisk fusion. Bortsett fra at Ching Ching er ... rosa.

Restauranten bidrar på ingen måte til å befeste Løkkas rykte som hipstersentral. Snarere tvert imot. Med Ching Ching har rosabloggerne fått sitt eget spisested. For her er det meste rosa. Eller pink, som det heter på det lokale språket: Pinky Bunny, Pinky Kom Tha, rosa skrift på veggen, rosa lyskastere på gaten, rosa meny og servitører i rosa T-skjorter.

En av dem tar imot oss da vi kommer opp trappen fra første etasje. Hun følger oss inn til et fint bord pyntet med rosa blomster og levende lys, gir oss menyen, en karaffel lunkent vann og forsvinner.

Menyen er gjennomført engelsk og delt inn i bites & sides, plates & sushi og vegan. Vi lar oss forvirre fra første side, og ingen tar seg tid til å forklare opplegget, så det er først en god stund senere vi oppdager at vi har misforstått fullstendig.

Men først får vi en skål med kokossuppe – Pinky Kom Tha – og bao med krabbe – Pinky Bunny. Suppen er sterk og smaker deilig av kokos og fiskesaus. Det er nok av grønnsaker og mørt kjøtt, men jeg syns det er forstyrrende å spise knall rosa suppe – selv om fargen kommer fra rødbete. Krabbe-baoen er også kjempegod, fylt med krabbekjøtt og sprø coleslaw med eple og gulrot. Det dampede brødet som er brettet rundt, er selvfølgelig dyprosa.

Fargen gjør seg på bilder, da. Og her inne er det ingen som ser skjevt på gjester som fotograferer middagen sin, snarere tvert om: Små tavler på bordene minner dem på å poste på Instagram og merke med #chingchingoslo.

Willie har latt seg inspirere av dem koreanske menytavlene som henger på mursteinsveggen og valgt Korean plate til hovedrett. Jeg har valgt Seared tuna. Vi får hver vår store rosa tallerken. Min er fylt med en slags thaisalat der lettstekte skiver av tunfisk, mengder av papaya, vårløk, granateple, peanøtter, koriander og mynte er smakssatt med en nydelig chilidressing. Det er sterkt, sprøtt, syrlig – og iskaldt.

– Rett fra kjøleskapet? mistenker Willie. Antagelsen blir styrket av at rettene er på bordet bare 30 sekunder etter at forrettene er ryddet bort. Hans komposisjon minner mest om en koreansk taco, eller kanskje crispy duck, med lettstekte entrecôte-skiver, kimchi, paprika og reddik som skal pakkes inn i salat og dyppes i en sterk ingefær- og soyasaus. Også her er alt iskaldt.

Det går opp for oss at plates antageligvis betyr salat på ching ching-språket. Ville vi hatt varm mat, burde vi bestilt large bites, slik noen av jentene på bordet ved siden av tydeligvis har gjort. Kyllingcurryen deres lukter liflig.

Men de fleste andre rundt oss spiser faktisk maki. Monsun er kjent for sine overdådige risruller og har tydeligvis tatt med seg oppskriftene ned hit.

Stemningen i stallen er god en tidlig helgekveld. Musikken er høy, gjennomsnittsalderen lav. Vi føler oss litt som om vi har sneket oss inn på etterfesten til Vixen Awards, men servitøren er like blid mot oss som mot de blonde bloggerlookalikene på bordet ved siden av, så vi trives bra på vår rosa sky.

Og selv om det bare er februar, gleder vi oss til å komme tilbake en varm sommerkveld og spise iskald tunfisksalat ute i bakgården. Tror det vil gjøre seg perfekt på Insta.