Mettende, men kjedelig på Rugantino

– Det er litt vemodig å gå inn hit igjen, sier spisefølget. Vi er kommet inn i de gamle lokalene til The Tea Room ved Youngstorget, der vi fikk servert fantastisk mat for halvannet år siden.

Dessverre døde kokken Luke Henderson i 2021, og restauranten fikk aldri den Michelin-stjernen den hadde fortjent. Nå har folkene bak Girotondo, som holder til i 2. etasje i samme bygning, åpnet italienske Rugantino.

Tekanner på veggen er byttet ut med små bilder. Veggene er blitt lysere, men ellers er mye likt det gamle spisestedet. Det er hyggeligst i vinbaren i rommet før restauranten, og noe trangt og anonymt i selve spisestedet.

Det beste er at forhenget foran vinduene er borte, slik at man kan se ut på Youngs gate eller titte på alle kaktusene i vinduskarmen.

Siden de serverer pizza i 2. etasje, får du annen type italiensk mat hos Rugantino. Her er det mye hjemmelaget pasta og klassiske, veldig like, forretter og noen hovedretter.

– Fin start. Deilig, bløt og god burrata, skryter spisefølget. Den hvite runde osteballen minner mye om mozzarella og blandes med smakfulle, små tomater og fersk basilikum. En klassisk og god kombinasjon, hvor de sødmefulle og smaksrike tomatene skinner. Det trenger ikke være så avansert, så lenge råvarene er gode.

Den andre forretten er ikke like god. Osten stracciatella er laget på frisk mozzarella og fløte. Den kremete, iskalde blandingen er toppet med scampi og bottarga.

Stracciatellaen kunne vært mer romtemperert, men smaker godt. Scampiene er små og tamme på smak, men det er deilig med den salte, spekede fiskerognen på toppen. Begge forrettene metter nokså bra, men 190 og 175 kroner er i stiveste laget.

– Synd de ikke sier noe om maten i begynnelsen. Det virker som det lugget litt i starten, men nå er det rene Syden-stemning her, sier spisefølget. De tause servitørene har våknet til liv, er overstrømmende til alt og litt too much.

Vi er heller ikke superfornøyde med brødet som kommer ut etter hvert. Litt for kompakt surdeigsbrød er fint og seigt, men manglet crispy skorpe og en ferskhet vi hadde satt pris på.

Pastarettene byr på blandede opplevelser. Den beste er hjemmelaget pasta med tomatsaus og biter av italiensk pølse. Pastaen har passe hard tyggemotstand, pølsen er mild og god, tomatsausen rik på smak, og det er rikelig med parmesan på toppen. En mettende og bra rett til fine 205 kroner. Den andre er ikke like god.

Vi har valgt pasta med steinsopp og trøffel til 240 kroner, men det blir som servitørene: «too much». Den tykke pappardellen har passe bitt og er veldig god, men kokken har mistet en tube med trøffelkrem i sausen. Det gir intens duft, men blir veldig kvalmende i lengden. Den aromatiske og nøttete steinsoppen drukner også i trøffelen.

– Finn tre feil, klager spisefølget. Vi har valgt å dele en av de fire hovedrettene, klassikeren bistecca.

Her har de brukt entrecôte, og de serverer den sammen med salat og mer av det samme brødet vi fikk i starten. Det har veldig hard stekeskorpe og er rått i midten. Kjøttet ligger delvis oppå en frisk, men kjedelig salat med tomater, agurk og gulrot. Tallerkenen er kald, salaten er kald, og kjøttet dessverre også nesten helt kaldt da det blir servert.

Det er synd, for kjøttsmaken er god, og det er deilig med de små, sødmefulle tomatene ved siden av. 310 kroner blir for dyrt for dette.

Servitøren kommer med flere italienske superlativer. Når det gjelder dessertene, holder lovordene nesten mål.

– Den beste tiramisuen i verden får du her, i 2. etasje hos Girotondo og i Roma, skryter han.

Nå ja, den er lett å like, ikke så alkoholtung som andre varianter, luftig, nokså saftig og smakfull. God mascarponekrem, fingerkjeksen Savoiardi med espresso og et tykt lag kakaodryss på toppen.

Den mørke sjokoladekaken torta Moretta er velsmakende med en kule god vaniljeis og krem fra boks.

– Helt greit, men jeg velger heller 2.-etasjen neste gang. Der får du god pizza i hyggeligere lokale og en bedre «deal» for pengene. Oslo har nok av middelmådige, italienske spisesteder, avslutter spisefølget.