«The Curse» treffer midt i dine mest hyklerske følelser

«Jeg er ikke rasist, men ...»

Formuleringen er en klassiker, men det er en viss fare for at det er nettopp rasist man er.

TV-serien «The Curse» viser oss at hipstergenerasjonens sosiale samvittighet og ønske om mangfold kanskje ikke stikker så dypt som de tror. Serien gjør det på en måte som får deg til å vri deg i sofaen av rent ubehag.

«The Curse» ble en liten snakkis i USA i fjor. Det er ikke så rart. Serieskaperne Nathan Fielder og Benny Safdie sparer ikke på pinlige scener.

Å tøye grenser, samt å bryte ut av den komfortable fortellerrammen, har vært Fielder og Safdies signatur, om enn på forskjellige måter.

Safdie brøt ned Robert Pattinsons tenåringsimage etter «Twilight» med den utfordrende «Good Time». Nathan Fielder utfordret serieformatet med «The Rehearsal».

Når de to rebellene nå samarbeider, får du en serie som ikke er enkel å se på. Selv om den er utfordrende, er det vanskelig å skru av.

Hva er det med «The Curse» som gjør den så vrien å forholde seg til? Min teori er at serien avkler den sosiale samvittigheten og idealismen hos den hvite og rike delen av befolkningen for det den kan være: rent hykleri.

Serien handler om et ektepar som ønsker å redde verden. Asher (Nathan Fielder) og Whitney (Emma Stone) har kjøpt opp eiendommer i Española i New Mexico. Her bygger de klimavennlige passivhus. I tillegg håper de at prosjektet skal resultere i en TV-serie.

Lokalbefolkningen i bydelen er ikke like begeistret for ekteparets vidløftige planer. De engster seg derimot for økt husleie og gentrifisering.

Ved første øyekast fremstår Asher og Whitney som velmenende. Det tar ikke lang tid før glansbildet rakner.

Emma Stone er perfekt i rollen som den romantiske visjonæren som skal ordne opp i det fattige bymiljøet. Hun soler seg i glansen av å ha kontakter blant urbefolkningen og lokale kunstnere. Stone spiller henne med en blanding av sarthet og skarp kant. Overfladiskheten tyter frem i små doser.

Asher fremstår som en fyr helt uten karisma. Fielder spiller ham med steinansikt, der han roter seg opp i de mest bisarre situasjoner. Samtalen med svigerfaren om penisstørrelser er noe du sent vil glemme. Eller som du helst vil glemme!

Safdie og Fielder graver dypt ned i det som kalles hvit frelser-komplekset. Begrepet betyr kort fortalt at en hvit/vestlig person har autoritet og plikt til å «redde» ikke-hvite mennesker. Det har historiske røtter i imperialismen og kolonialismen.

Hollywood har dyrket denne fortellingen i generasjoner. Fra «To Kill a Mockingbird» til «The Blind Side». Whitney og Asher fremstår nesten som misjonærer. De misjonerer riktig nok ikke om Jesus, men klimapolitikk.

Whitney rynker på nesen hver gang hun ser noe som ikke passer inn i hennes idé om hvordan lokalbefolkningen skal oppføre seg. De må da virkelig sette pris på hennes gode gjerninger? Ovenfra og ned-holdningen til mennesker og kulturer de egentlig ikke kjenner, avkles som selvgodhet.

Formen Safdie og Fielder har valgt som ramme rundt sin fortelling, er også ideell for pinlige situasjoner. Reality-formen kjenner vi fra mange husrenoveringsserier. Det lar kamera følge med dem over alt.

Alt som gjøres foran kamera, gjøres for å skape drama. Det er et effektivt grep. Uansett hvor pinlig berørt jeg blir på deres vegne, må jeg bare se videre.

Til tross for det, kan serien virke seig. Det skjer ikke så mye, men det kastes ut tråder i et vilt tempo. Blant annet om en forbannelse og om Dougie (Benny Safdie), produsenten fra helvete. «The Curse» er også uforutsigbar. Pressen fikk tilgang til fire av ti episoder, men hva som skjer videre, våger jeg ikke spå om.