Da Bruce Springsteen fant gull i depresjonen

Det er ikke før mot slutten av denne filmen at Bruce Springsteen, spilt av «The Bear»-stjernen Jeremy Allen White, erkjenner det vi for lengst har innsett. Han lider av tung depresjon og trenger hjelp.

Men dette er en rock'n roll-drøm fra 1980-tallets arbeiderklasse som brettes ut, lenge før terapisamfunnet ble en realitet. «Jeg tror ikke jeg kan løpe fra dette lenger», er Springsteens eneste konkrete erkjennelse i filmen.

Fram til da har vi fulgt hans frustrerende forsøk på å gi plateselskapet Columbia en ny suksess som kan matche salgstallene til «The River». Alt ligger til rette for at Springsteen kan ta det endelige steget opp på rockestjerne-panteonen, ved siden av storheter som Bob Dylan og Rolling Stones.

Det som gjenstår, er et album som fortsetter der «The River» slapp, som kan feie all tvil til side. Columbia forventer det. Manager Jon Landau (Jeremy Strong) forventer det. Hele musikkbransjen tar det for gitt. Men så gjør Springsteen noe helt uventet.

Han velger å gi ut et lavmælt og dystert akustisk album som han har spilt inn med primitivt opptaksutstyr på soverommet. På toppen av det hele nekter han å promotere «Nebraska» overfor pressen eller la seg avbilde på coveret. Ja, han vil ikke engang dra ut på lanseringsturné.

Dette er historien om hvordan en artist gikk dundrende motstrøms for å gi oss et av 1980-tallets viktigste album. Regissør og manusforfatter Scott Cooper har basert filmen på dokumentarboken av Warren Zane. Den ligner få andre filmer innen sin sjanger. Det er nærliggende å se til «A Complete Unknown» – som handler om Bob Dylans kontroversielle vei fra visesanger til elektrisk rockeartist.

Springsteen går her motsatt vei. Etter all viraken rundt «The River»-turneen går han inn i en eksistensiell krise. Han føler for å isolere seg og skrelle alt overflødig vekk. Han oppsøker barndomstraktene og gjenoppvekker traumatiske opplevelser med en voldelig far.

Douglas Springsteen spilles av Stephen Graham. Både forfatteren Flannery O'Connor og filmklassikeren «Badlands» (1973) utløser noe kreativt i Bruce. De setter ham i kontakt med egen oppvekst og gir ham mot til å sette ord på det.

Samtidig er dette et portrett av en kreativ relasjon. Ikke mellom Bruce og noen av musikerne i E Street Band, slik man kunne forvente, men mellom Bruce og manageren Jon Landau. Portrettet av Landau minner lite om de demoniske rollene managere ofte får på film. Her fremstiller Jeremy Strong ham som en positiv kraft og en effektiv beskytter av artistens kunstneriske integritet

Selv om relasjonen er uvanlig på film, og iblant rørende, forble jeg ganske uberørt av den. Mye av samspillet baserer seg på en innforståtthet mellom dem. De har ofte en ordløs kommunikasjon som ikke er så kommunikativ som filmskaperne kanskje tror. Likevel er det imponerende hvor mye særlig Jeremy Allen White får ut av lite.

Vi ser ham ofte i en tilsynelatende uttrykksløs positur, med gitaren og minnene, iblant avløst av svart-hvite opptak fra oppveksten. White prøver hverken å imitere Springsteens utseende eller kroppsspråk. Han finner sin egen sårbarhet i rollen. Han synger med troverdighet, en sjelden gang blandet med artistens stemme.

De av «Nebraska»-fansen som forventer mange låter fra albumet, vil kanskje bli skuffet. Denne filmen er ikke musikkdrevet. Likevel vil de med et nært forhold til albumet få mest ut av filmen. Den handler om en avgjørende eksistensiell og kunstnerisk krise i artistens karriere. Relasjonen til faren er fortsatt viktig, men viktig kontekst utelates. Douglas Springsteens krigstraumer berøres ikke i filmen. Det er en svakhet ved portrettet.