Gud i himmelen, la dette ta slutt!

Super Mario Bros.-filmen trenger ikke min hjelp for å bli sett, så her er det ingen grunn til å legge fingrene imellom.

Jeg burde ha forutsetninger for å like filmen, men syns den er fæl. Jeg kan omtrent ikke huske sist jeg satt på kino og tenkte: Gud i himmelen, la dette ta slutt.

Jeg spilte Donkey Kong som tenåring, og mine barn hadde i en årrekke en Nintendo Gameboy som vi spilte sønder og sammen. Jeg kjenner karakterene, lydene, musikken og alt sammen.

Etter «Legofilmen» (særlig den første, samt «Lego Batman-filmen») vet vi at det går an å lage dypt originale og smarte filmer basert på leker og spill som i utgangspunktet ikke er laget med tanke på å fortelle historier i spillefilmformat.

En lignende vei kunne man ha valgt her. Det vil si en smart og overskridende vei, en vei med et selvironisk glimt i øyet. Men nei. Her valgte man den mest opplagte, kjedelige, støyende og dumme veien, og noen skrev et manus som jeg mistenker at kunstig intelligens kunne ha klart, selv med dagens teknologi.

Dette er for øvrig en diskusjon jeg har hatt flere ganger de siste ukene. De begeistrede mener de såkalte snakkerobotene i løpet av få år vi klare å komme opp med bøker og filmmanus som vil være gode nok til å bli en del av mainstreamkulturen.

Mitt poeng i de samtalene har vært at det er mulig robotene vil klare å gjenskape noe av den strømlinjeformede kulturen, men at de aldri vil klare å forbløffe oss med originalitet i form av nye kombinasjoner av språk og menneskelig erfaring.

I Super Mario Bros-tilfellet har altså ikke engang mennesker klart å lage noe som er verdt å se. Det er jo heller ikke sånn at det gikk så bra sist. For tretti år siden kom en live actionfilm basert på samme karakterer. Bob Hoskins og John Leguizamo spilte hovedrollene.

Trailere til den gamle filmen antyder at den må ha vært en svært lettglemt og skikkelig traurig opplevelse. Den var (heldigvis) også en katastrofe rent kommersielt.

Denne gangen virker Nintendo og Universal Pictures så sikre på seier at det er bare du og jeg som kan hindre dem i å få rett.

I den originale versjonen finnes blant andre stemmene til Chris Pratt, Jack Black og Seth Rogen (som Donkey Kong). Det høres jo i utgangspunktet morsomt ut. Men det er bare morsomt hvis man, som nevnt, har tilbrakt så ufattelig mange timer i Nintendos verden at man ikke har fått med seg andre impulser.

Historien er knapt nok verdt å referere. Mario og Luigi havner i soppverdenen og Bowser kidnapper Luigi. Det er omtrent det faktisk. Og så har man sørget for å gjøre det sjarmløst. Jeg kunne antagelig ha undervist filmstudenter et helt semester om kunsten å lage sjarmløs film med kun eksempler fra denne filmen.

Det å lage film av spill fortsetter å være et tveegget sverd. «The Last of Us» har nettopp vist oss at det kan gå veldig bra hvis man tenker litt utenfor boksen. Super Mario Bros.-filmen viser oss at det overhodet ikke behøver å gå bra når man tenker innenfor.

Musikken er likevel et slags lyspunkt. Den brukes litt på samme måte som i «Shrek»-filmene, bortsett fra at de var smarte og denne ikke er det. Og de norske stemmene fungerer fint. De er ikke grunnen til at dette er fælt.

Litt morsomt er det at Mario og Luigi snakker ulike dialekter, men det gjør foreldrene deres også. Man må da tenke at Mario har snakket mest med pappa og Luigi mest med mamma. Men sånn er det jo noen ganger.

Folkens, la oss gå sammen om ikke å se denne filmen, så vi kan få forhindret oppfølgeren. I en kort epilog under ettertekstene antydes det at den er under planlegging.