Spionen som ble gammel

En eldre mann strever seg ut av sengen. Alderen og kroppens smerter kan ikke skjules.

To rottweilere knurrer. Kort tid etter ligger en inntrenger død. Den gamle mannen har ikke glemt fortidens kunster.

Liam Neeson, Sylvester Stallone og Harrison Ford spiller fortsatt actionhelter. I TV-serien «The Old Man» følger Jeff Bridges i deres fotspor.

Selv om leddene knirker, blir de liksom aldri gamle, disse mannlige skuespillerne. De blir 70 og 80 år, men helteroller får de.

Likevel, noe endrer seg på veien inn i solnedgangen. En ettertenksomhet sniker seg inn. Et alvor og en melankoli som ikke var der tidligere.

I «The Old Man» befinner Dan Chase seg plutselig på rømmen. Det viser seg at han flykter fra både FBI og CIA. Han vet hva han gjør.

Mystiske Harold Harper (John Lithgow) er en mann fra Dans fortid. Nå sitter han på toppen av FBI. Han advarer Dan om at de er på vei. Er Harold på den gode siden? Er han en av skurkene?

Hvem er egentlig den gamle mannen som har rømningsveien klar? Mannen som kan slåss med bare nevene og ikke nøler et sekund med å drepe? Hvem er Dan?

Jeg skal ikke avsløre store detaljer fra handlingen, men små tilbakeblikk tar oss med tilbake til et av USAs mange traumer: krigen i Afghanistan. Ikke den hvor USA invaderte i 2001, men den afghansk-sovjetiske krigen som pågikk i perioden 1979–89.

Det var en væpnet konflikt mellom regjeringen i Afghanistan og Sovjetunionen på den ene siden, og islamistiske opprørere på den andre. Alle vi som har lært om amerikansk historie via Rambo og Hollywood, vet at USA støttet opprørerne.

I «The Old Man» viser det seg at Dan har en solid dose Rambo i seg.

Bakgrunnen gjør «The Old Man» spennende. Serien er på mange måter en selvransakelse av ikke bare Hollywoods glamorisering av den macho helterollen, men også av amerikansk utenrikshistorie.

Det er en stor oppgave. Jeg fikk bare tilgang til fire av syv episoder, men serien gir meg inntrykk av å ville se på nettopp den amerikanske heltens vilje til å redde verden. Kan drap rettferdiggjøres når man tror man kjemper for den riktige siden?

Dan påstår hardnakket at han ikke er et monster. Ser han fortsatt på seg selv som en helt i et komplisert spill, hvor det som står på spill er sannheten om hva slags verdenssyn vi skal forholde oss til?

Helten i amerikansk film står, som kjent, alltid for det gode. Det er ham vi kan stole på. Den gode siden i Hollywoods historie er selvsagt USA. Serieskaperne Robert Levine og Jonathan E. Steinberg avkler machohelten i portrettet av Dan. Historien er for øvrig basert på Thomas Perrys thriller fra 2017.

Bak heltefasaden står en gammel mann som ikke nøler med å ikle seg rollen nok en gang. Men verden har endret seg. Kan vi fortsatt stole på at USA er de gode?

Ingen ser på seg selv som skurken, men i et eventyr er det alltid en skurk. Hvem det til syvende sist er i denne historien, er sannelig ikke godt å si.

«The Old Man» er en lek med sannheten. Vi ser et komplekst spill med lag av løgner og sannheter i stadig endring. Er det en hevnhistorie som utspiller seg? Ser vi en versjon av «It's still the same old story, a fight for love and glory», for å sitere den berømte sangen?

Ingen er den du tror, selv ikke den tilsynelatende handlingslammede, skilte kvinnen Dan søker ly hos og dermed roter inn i sitt farlige spill. Jeg var litt redd for at historien mellom Zoe (Amy Brenneman) og Dan skulle ende i en klisjé av en kidnappingsromanse, men også denne historien viser seg å ha flere lag.

Midt i veven av løgner står Jeff Bridges. Det er han som er seriens nerve med sin intense tilstedeværelse. Her er han langt unna «The Dude», den ikoniske rollen i «The Big Lebowski». I «The Old Man» viser han hvor allsidig han er. I det ene øyeblikket er han en gammel, skral herremann. I det neste en familiekjær fyr som lager eggerøre, så en brutal drapsmann.

Det er ikke bare Bridges som bærer serien. Den er full av solide skuespillere. Her må jeg trekke frem John Lithgow. Han og Bridges har så langt ikke har delt en scene sammen. Ikke desto mindre får de til et intenst samspill på hver sin ende av mobiltelefonen. Alia Shawkat som Harpers betrodde i FBI, er også drivende god.

Skuespillerne har mye godt materiale å jobbe med. Dialogen er nemlig eksepsjonelt velskrevet. Det er humor og spion-filosofi side om side.

I likhet med mange spionfilmer, er det mye dialog. Handlingen drives fremover av prating, ikke actionsekvenser. Noen vil kanskje finne tempoet i «The Old Man» for tregt. Jeg ble dratt inn i handlingen og ser frem til fortsettelsen.

Gary Oldman spiller den forsofne agentsjefen Jackson Lamb i det som er en glitrende spilt og herlig humoristisk spionhistorie fra Londons mørke bakgater. I en av disse gatene ligger Slough House. Agentene kalles «Slow horses», og det er her de havner når de har tabbet seg ut. Da en ung engelsk komiker blir kidnappet og truet med halshugging på Youtube, ser tabbe-agentene en gyllen mulighet til å renvaske sine navn.

Tom Clancys populære CIA-offiser er spilt av både Alec Baldwin og Harrison Ford på film. Serien starter før karrieren tok av, og første sesong er spennende og underholdende. Andre sesong er ikke like sterk. Ryan (John Krasinski) startet som tallknusende etterretningsoffiseren, og når vi først treffer ham sitter han bak pulten på Langley. Her blir han selvsagt ikke sittende lenge.