Hos Bistro Tolvte er utsikten ett av få høydepunkter

Vi har gått rundt hele bygget. Det er iskaldt og mørkt. Museet er stengt.

Hvor i alle dager er inngangen til restauranten som ligger på toppen?

Her er det ingen skilter eller lys, bare en rekke stengte dører.

Vi må be Google om hjelp. Etter litt skrolling skjønner vi at vi må gå gjennom kafeen i første etasje for å finne veien opp.

Men den døren er også stengt. Vi ringer. Tre ganger. Ingen svarer.

Men vi gir ikke opp. Vi har nemlig hørt at bistroen på Munchmuseet har fått ny kjøkkensjef med en imponerende CV, der blant annet legendariske Fäviken og Maaemo står oppført.

Til slutt finner vi en åpen dør. Men hvor går vi nå?

Vi finner til slutt heisen, fyker opp til 12. etasje og blir vist til et bord med utsikt over fjorden.

– Det føles ikke som om vi er i Oslo, sier vennen min. Nei, dette er noe annet enn hjemmekoselige buler på bakkeplan. Utsikten kan anbefales. Men hva med maten?

Vi sitter en god stund før vi får bestille drikke. Bordet som kom fem–seks minutter etter oss, har allerede vin i glasset og får bestille mat.

Men omsider står snacks og de engelske boblene fra Sussex på bordet vårt. Boblene, Fitz brut, dufter av blomster og litchi. Et øyeblikk glemmer vi snøen som kom så veldig tidlig. To østers med champagne-eddik og rosa pepperkorn er en deilig start. Men hvor blir det av den andre snacks-retten?

Vi venter en god stund før servitøren dukker opp med et brett fullt av mat. Kyllingleveren fra snackmenyen serveres samtidig som forrettene. Det ser ut som servitøren oppdager tabben, men et «oh» er alt hun sier før hun setter alle tallerkenene foran oss

Et stekt kamskjell kan ikke vente. Vi dykker inn. Det er perfekt stekt med en real stekeskorpe. Den nedtonede, men likevel innholdsrike akevittsausen krydret med rødalgen søl gjør dette til kveldens beste rett. Sausen er litt søt og har masse umami.

Etter oppturen kommer en stor nedtur. Røkt sik (fisk i laksefamilien) har en kraftig røykaroma og smak. Det blir forsterket av at verdens syrligste yuzukrem serveres ved siden av. Den er såpass syrlig at vi ikke klarer å spise opp.

Etter forrettene kan vi endelig spise snacksen vi så gjerne skulle kost oss med først. Vi har fått stekte skiver brioche som nå (selvfølgelig) er blitt kalde. Kyllingleveren kommer i et lite glass med lokk. Øverst ligger et lag oksehalegelé. Den er søt og smaker av kjøtt. Leverpateen under er for kompakt og for kald.

Nei, dette var en skuffende start. Men vi lener oss tilbake, nyter utsikten mot Sørenga og håper at hovedrettene leverer.

Da vi ble vist til bordet, gikk vi forbi flere vinskap med fristende flasker. Vinlisten er innholdsrik med både store og mindre produsenter, men det virker ikke som om dette er noe servitørene er så opptatt av å fortelle gjestene.

I kveld rekker vi uansett ikke å gå for flaskene. Vi skal videre og må velge fra A4-arket med vin på glass. Servitøren vår anbefaler en tanninrik rødvin fra Piemonte, Fogliati Langhe Nebbiolo 2020, til entrecôten, og en fyldig rødvin fra Montefalco til lammet. Det er helt fine anbefalinger, men redder ikke måltidet.

Ikke mindre enn fem tallerkener og skåler har kommet på bordet. Min lammebog på én og vennens entrecôte-rett på fire: én til salat med holtefjell XO-ost, én til béarnaisesausen, én til fries og én til en biff toppet med rødvinssaus.

Da vi skulle bestille, var servitøren veldig opptatt av å få frem alle stekegradene vi kunne velge mellom – rare, medium-rare, medium, medium pluss, well done. Vi ba om medium rare.

Det har vi ikke fått. Kjøttet er saftig, men for godt stekt. Denne heller mot medium pluss.

I tillegg er pommes fritesen kalde, myke og mangler salt. To sauser er for mye. De slår hverandre i hjel.

Jeg ser likevel lengtende bort mot maten til vennen min. Lammekjøttet jeg har gått for, har mistet sin egenart. Jeg vet ikke om jeg hadde skjønt hva dette var om jeg hadde smakt blindt. Noe må ha gått galt i oppvarmingen. Det er ingen saftighet igjen i kjøttet. Det hjelper litt at det er en fet potet-terrine og konsentrert lammekraft med små syrlige tyttebær til. Men det holder ikke med gode smaker når kjøttet er for tørt.

På dessertmenyen står en håndfull gamle kjenninger: pai med vaniljeis, mousse og pistasjis.

Vi går for barndomsminner. Sjokokirs. Husker du? Vi har fått en stor kule pistasjis med masse kirsebærsaus under. Over kulen ligger en sjokoladedisk med mandler og havsalt. Dette er koselig og godt – i alle fall for oss som liker intens smak av pistasj.

Det er likevel pekanpaien som er den beste desserten. Det er ikke noe avansert, ikke noe dill dall, bare rett frem fet pai med vaniljeis og karamellsaus toppet med karamellisert eple. De har slengt på såkalt sjokoladejord. Det er litt malplassert. Her burde pekanen få skinne i fred.

Etter dette måltidet lurer jeg på om Bisto Tolvte kanskje ikke har noe særlig press på seg her oppe i skyene. Har de en lang kontrakt med museet som garanterer dem økonomisk? For her var de ikke opptatt av hverken å servere god mat eller at gjestene skulle finne restauranten.