«R.M.N» er rumensk film av ypperste merke

Cristian Mungiu sto i bresjen for en sjeldent begavet rumensk filmgenerasjon med Gullpalme-vinneren «4 måneder, 3 uker og 2 dager» i 2007.

Siden har han vært et barometer, ikke bare for denne rumenske bølgen, men for den rumenske nasjonens anstrengelser med å finne veien ut av et korrupt post-diktatur.

Om han i starten hadde et spesielt godt øye for Ceausescu-regimets absurde logikk, har han utviklet en like sensitiv fornemmelse for den uavklarte rumenske identiteten som EU-medlem.

Romania har alltid følt seg skvist mellom store naboer og det faktum at befolkningen utgjør en miks av europeiske nasjonaliteter. Om ikke tyskerne og ungarerne invaderte landet, så har andre nasjoner stått i kø, konstateres det under en familiemiddag i Mungius nye film, «R.M.N».

I regionen Transilvania lever rumenere av ungarsk og tysk herkomst side om side med omreisende romfolk og en gryende turistindustri. I en litt bortgjemt landsby blir vi introdusert for en kruttønne av gamle og nye etniske konflikter. Den tradisjonelle gruven er nedlagt, og ordføreren sitter og venter på EU-midler.

Mungiu, som også har skrevet manus, lar to ganske typiske representanter for slike småsteder være hovedpersoner. På den ene siden den unge og ambisiøse kvinnen Csilla som har tatt seg utdanning, og forsøker å dra nytte av det nye systemet med overføringer fra EU. På den andre siden den jevnaldrende Matthias som har måttet ta jobb på et slakteri i Østerrike.

Filmen starter med en voldsepisode som oppstår på slakteriet da Matthias blir kalt for «jævla sigøyner». Matthias må rømme hjem til sin rumenske landsby der han, ironisk nok, tidligere har vært med på å jage romfolk ut av landsbyen.

Vi har tidligere sett en lang rekke tradisjonelle dramaer om motsetninger mellom etniske grupper. Vi har lært oss å forvente realisme, klart definerte karakterer og konflikter. Men Mungiu har en litt annen tilnærming som filmskaper.

I hans rumenske landsby er konfliktene så bundet opp av århundrer med overtro og gammelt nag at ingen lenger er i stand til å skille virkelighet fra folklore og propaganda. Heller ikke vi kan alltid skille alliansene og fordommene.

Csilla er kanskje det nærmeste vi kommer filmens moderne samvittighet. Som leder av småstedets største bedrift, et bakeri, har hun lenge slitt med å få innbyggerne til å ta ledige jobber. De arbeidsføre har enten flyttet eller foretrekker trygd fremfor minstelønn. Da hun hyrer tre arbeidere fra Sri Lanka løser det bedriftens fremste utfordring. Men det blir samtidig den utløsende gnisten.

Mungiu orkestrerer dette etniske galleriet av konfliktlinjer med høy presisjon. Samtidig tøyer han vår forestillingsevne ved å være tilsiktet tvetydig – noen ganger kanskje for tvetydig.

Hans største sjansespill er å la Matthias være en lukket mann som aldri slipper oss for nærme. Samtidig bærer rollen på en av filmens få nøkler som kanskje – og bare kanskje – vil gi deg en aha-opplevelse i en avslutning som er omdiskutert for sine tolkningsmuligheter.

Filmens åpningsscene, der sønnen til Matthias tror han ser noe i skogen, får sin naturlige oppfølger i denne sluttscenen. Er det frykten som får dem til å se syner? Eller til å se kun det de vil se? Slik bjørnene er uttrykk for denne paranoiaen i Jafar Panahis kinoaktuelle iranske film, «No Bears», får de også her en tilsvarende rolle.

Mungiu utfyller bakteppet med landsbyens årlige opptog for å feire en mytisk lokal stamme som stanset romernes invasjon. Det oppleves ikke som kunstig karnevalsk bakgrunnsfyll fordi det bygger videre på følelsen av uvirkelighet – av et småsamfunn som er totalt fanget av sin klamring til fortiden i møte med en forvirrende samtid.

Ingen andre scener får frem dette bedre enn filmens lengste i landsbyens forsamlingshus. Her møtes de alle for å diskutere de nye arbeidsinnvandrerne, men det hele utarter til en kaotisk utblåsning.

Mungiu er kjent for sine lange tagninger. De har vært en sentral del av hans signatur siden debutfilmen. I likhet med filmens lange middagsscene, får vi en innføring i lokalbefolkningens motsetningsfylte selvbilde.

Mungiu oppnår her noe vi ikke ser ofte på film. Han gir oss en skremmende leksjon i kollektiv moralsk panikk, men han tar også frykten på alvor. Han pirker borti en rå nerve i hjertet av det nye Europa som sjelden slipper til på film.