Morsomme vrier på maten, men ikke godt nok

– Hei! Har dere et bord for to?

Spørsmålet er litt dumt, for jeg er den eneste gjesten i restauranten. Det er riktig nok en liten time etter at de åpnet.

Men også etter at vi har spist oss gjennom menyen de to neste timene, er det bare ett annet bord der. Kanskje ikke så rart, for det er et helt nytt sted fra gjengen bak Der peppern gror.

Jeg fortet meg hit da jeg leste at de lager butter chicken med brunet smør.

Høres unektelig godt ut, men funker det?

Fargerike fliser, bambuspersienner, mørke tremøbler og marmorbord. Her er det er lunt, fullt av grønne planter og en fin kontrast til asfaltstripen Torggata.

Indisk øl kommer ofte i store flasker. Det gjør den også her. Vi tar hver vår 650 ml med King Chakra og begynner å lese menyen med morsomme og uventede retter.

Servitøren vår forteller at de har deleretter, og hun anbefaler å mikse mellom retter fra listen med «små retter» og listen med «litt større retter».

Vi adlyder. Begge listene er varierte. Her er blant annet vegetarretter som i hovedsak er basert på belgfrukter, street food og curryer.

Menyen med små retter har flere amerikanske klassikere med indiske vrier, som KFC (Kerala fried chicken) og cauliflower popcorn.

KFC må det bli! Vi tar også en burger der kjøttet er byttet ut med en slags røstipotet: aloo tikki burger.

Hadde de to rettene vært i en duell, hadde røstiburgeren vunnet. Foruten potetpucken er burgeren fylt med tynne strimler fritert potet, urter, chilimajones og en grønn paste. Den er spicy og faktisk veldig saftig. Friesen som følger med har også blitt godt krydret, men det oppleves mer som en favoritt fra 90-tallet enn en nyvinning.

Kerala fried chicken serveres med en mild og noe pregløs hvitløk- og tomatsaus. De små friterte bitene med kylling har en veldig grov panering. Det føles nesten sunt. Mer krydder og litt syre i dippen hadde hjulpet masse.

Butter chicken er en mild, fet og fyldig rett. De beste utgavene er umulig å slutte å spise. Nanbrødet pleier å få kjørt seg i forsøket på å få i seg de siste dråpene med saus.

Ikke her.

Butter chicken med brunet smør var en av grunnene til at jeg kastet meg rundt og dro hit. Men retten høres bedre ut enn den smaker. Det blir rett og slett for tungt.

Også denne sausen mangler litt syre. Og dråpene med brunet smør oppå konkurrerer med krydderne i sausen. Resultatet er at ingen av aromaene kommer tydelig nok frem. Det blir en mild, helt gjennomsnittlig butter chicken.

Nanbrød får jo alltid ben å gå på. Få ting slår nybakt brød som dyppes i en fyldig indisk saus. Men brødet vi har fått her er tynt og seigt.

Fiskecurryen, derimot, den innfrir. Havabbor i en saus av sennepsolje, kokosmelk, tamarind og løk. Den fyldige sausen er også litt syrlig og søt. Sammen den milde havabboren som er perfekt tilberedt, blir dette kveldens vinner.

Servitøren vår anbefaler desserten med det fiffige navnet «The taste of money». Det viser seg at navnet er spot on. For denne tjener de nok penger på. I skålen har de knust butikkjeks, og over det, hvitt skum som – puff – forsvinner så fort det treffer tungen.

Skummet i desserten er melk som er kokt over svak varme med kardemomme og sukker. Det høres jo bra ut, men det fungerer dårlig. Man betaler for en dessert, men får mest luft og litt knust kjeks.

Deres fusjon av crème brûlée og riskrem er litt bedre enn luftslott-desserten. Den er toppet med brent sukker og syrlig bringebærsyltetøy. Det er søtt og godt, men litt kompakt. Jeg tror en ren riskrem eller en ren crème brûlée hadde vært en bedre avslutning på måltidet.

Det er tydelig at Khanateria vil mye. Menyen er spennende, men smakene sitter foreløpig ikke helt på alt. Det gjorde at jeg vurderte å gi karakter tre, men jeg lander på en firer fordi de tør å tenke nytt. Det er et trivelig sted å være, som jeg tror kan bli bra på sikt.