Den iranske filmskaperen Jafar Panahi har levd i husarrest og med yrkesforbud siden 2010. Likevel har han, nesten mirakuløst, maktet å lage et knippe fiksjonsfilmer under radaren til iranske myndigheter.
Hans nye film, «Ingen bjørner», inngår i denne spesielle frisen av frihetssøkende og utforskende filmer. Ved siden av «This is not a film», «Closed Curtain», «Taxi Teheran» og «Tre kvinner» utgjør den et helt spesielt kapittel i moderne filmhistorie.
De handler på utsiden om hverdagens utsatte livsvilkår i dagens Iran, men de har også en selvgranskende dimensjon. Det finnes helt åpenbart grenser for hva en filmskaper kan uttrykke om livet under det repressive regimet i Iran. Og ikke minst: Hva hen kan utrette. Så hvor går de grensene?
Fjernstyrer innspillingen
Denne gangen setter Panahi sin rolle helt på spissen ved å søke tilflukt nær grensen til Tyrkia for å være nær filmteamet sitt på andre siden. Det er rammen for fortellingen.
For å omgå husarresten har han valgt å regissere sin neste film fra denne grenselandsbyen. Med Ipad og mobil «fjernstyrer» han innspillingen på tyrkisk side. Moderne teknologi gjør det umulige mulig.
Likevel er det én dimensjon han ikke har kontroll over: den menneskelige. Ikke bare begynner landsbybeboerne å bli mistenksomme, men også skuespillerne er misfornøyde. Blir han nødt til å ta seg over grensen likevel? Og vil han da kunne vende tilbake?
Ulmer under fasaden
Dette siste spørsmålet er min tolkning. Panahi selv sier ikke mye om sin skjebne som filmskaper med husarrest. Dette er i utgangspunktet fiksjon. Panahi spiller en variant av seg selv og blir tiltalt av filmteamet med sitt virkelige navn.
I landsbyen vet de ikke helt hvem han er, de kaller ham «ingeniøren». I begynnelsen tar ikke vi, og kanskje heller ikke Panahi, landsbybeboerne som noe annet enn en gemyttlig lokalkoloritt. Men noe ulmer under den gjestfrie fasaden.
Da Panahi blir observert med et kamera, går det rykter om hvem og hvorfor han fotograferer. Og da han tar noen snapshots av forberedelsene til et bryllup, går det rykter om at han greide å fange «utroskap» med sitt kamera. Jenta som alt er lovet bort, skal ha blitt observert sammen med en annen beiler.
Panahi bes om å gi landsbyens eldste bildene som bevismateriale. På denne måten blir Panahi viklet inn i landsbyens konflikter og underlige ritualer, mens han egentlig burde vie filmopptakene mer oppmerksomhet. Sakte, men sikkert kommer begge situasjoner ut av kontroll.
Panahi søker seg til grenseområdene til Tyrkia for å «fjern-regissere» sin neste film. Foto: Arthaus
Ikke bare en «metafilm»
I «Tre kvinner» oppsøkte Panahi også en landsby som var lammet av rigide kulturelle koder. Hans forsøk på å hjelpe var kanskje fånyttes, men han gjorde det ikke nødvendigvis verre. Han var en slags observatør.
Denne gangen er han den som griper inn i andres liv og utløser en kjede av begivenheter som ender med tragedie. Filmen i filmen er også forbundet med komplikasjoner Panahi ikke aner rekkevidden av før det er for sent. Filmens tittel kunne vært «en filmskapers avmakt».
«Ingen bjørner» tar likevel så mange oppsiktsvekkende og tankevekkende vendinger at den ikke lar seg avskrive som enda en metafilm om det forgjengelige ved å forsøke å gripe virkeligheten på film.
Panahi gjør opptak i totalbilder, sjelden i nærbilder, og det klippes aldri til reaksjonsbilder. Det betyr at vi må absorbere den ofte likelig fordelte informasjonen i panoreringer og utsnitt. Det gjelder å følge godt med. Konteksten er ikke alltid kjent, så vi må som Panahi føle oss frem og merke oss detaljene. Selv når Panahi kommenterer kontinuitetsfeil i «filmen i filmen», så betyr det noe.
Vår anmelder beskriver filmen som årets mest fascinerende og urovekkende. Foto: Arthaus
Frykten for bjørner
Etter at denne filmen var ferdig innspilt, ble Panahi på nytt fengslet av iranske myndigheter. Etter en sultestreik slapp han ut igjen, men han avventer en ny dom.
Disse komplikasjonene berøres kun én gang i filmen, da en ung mann som selv har havnet på kant med landsbyen, oppsøker ham. Jeg rømmer fra de samme problemene som deg, antyder han og legger til at han deltok på demonstrasjoner som fikk ham kastet ut av universitetet.
Det rettes ingen direkte kritikk mot det iranske regimet i filmen. Men undertrykkelsen kan merkes som en skygge. Den er både reell og innbilt.
Filmens tittel viser til frykten for bjørner som angivelig lurer i landsbyens utkant. Men det er ingen bjørner der. Det er bare en overtroisk frykt som holder oss i sjakk, fastslår en landsbybeboer.
Det er noen av disse innbilte bjørnene Panahi fanger med sitt kamera. Og det er hva som gjør dette til en av årets mest fascinerende og urovekkende filmopplevelser.
