Dalat byr på en herlig suppe

– De har satt opp prisene. Dette er uhørt! sier Spisevennen spøkefullt idet han ser på menyen.

Suppene på Dalat har vært en dårlig skjult hemmelighet i mange år: for kun 129 kroner kunne du spise deg god og mett. Nå koster Hue-suppen 150 kroner, men du får fremdeles valuta for pengene.

Dalat ligger unnselig plassert inn i Osterhaus gate, og det er ikke mye plass å boltre seg på hverken for betjeningen eller gjestene. Man har fått plass til rundt ti bord, og det er godt besøkt her.

– Med det prisnivået er det ikke rart, sier Bordvenninnen, som har studert menyen. – Forretter til 60 kroner og hovedretter til rundt 150 er gode tilbud både for studenter og andre som liker å spise godt og billig.

– Tidligere gikk jeg på Hai Café på grunn av deres gode tilbud, men jeg ser at noen av de faste gjestene derfra har flyttet seg hit, bemerker Spisevennen.

Bordvenninnen har mest lyst på Hue-suppen. Spisevennen har blinket seg ut kylling i karri, men anbefaler meg å prøve «nummer 15», som han kaller den. Til gjengjeld lover Bordvenninnen at jeg kan få smake på hennes suppe.

Til forrett har vi bedt om ferske og friterte vårruller. Det tar ikke lang tid før tre tallerkener står på bordet.

– Dere vil dele, ikke sant?

Vårrullene er knasende sprø utenpå og luftige inni.

– De bruker kyllingkjøttdeig, det kjennes på smaken, sier Bordvenninnen og dypper sin bit av rullen i den søtsterke chilisausen til. – Salaten ved siden av er også fin og frisk, det er det ikke alle steder du får.

De ferske vårrullene består av syltynt rispapir rullet rundt svinekjøtt, scampi, salat og agurk. En grov og smaksrik peanøttsaus står godt til de milde munnfullene som ligger innenfor det lett klebrige rispapiret.

Vi bruker fingrene istedenfor pinner eller skje, men disse skal vi få bruke for når hovedrettene kommer.

Hue-suppen kommer i en breddfull skål der tynne skiver svin og oksekjøtt ligger og dupper i overflaten på den rustfargede buljongen på både svin og okse. Et raust lag kuttet løk, gressløk og en skje chilipasta topper skålen, og under ligger risnudler og godgjør seg.

Ved siden av får Bordvenninnen en tallerken med lime, oppkuttet rød chili, soyabønner og grønt.

Først dypper hun spisepinnen forsiktig i kraften før hun kniper et stykke kjøtt og smaker.

– Mmm, denne trenger nesten ikke ekstra krydder, men gjerne noen soyabønner, sier hun og legger en klype oppi suppeskålen.

Spisevennen og jeg får også skikkelige porsjoner.

– Vi kunne droppet forretten, det holder lenge med en hovedrett eller suppe her.

Kyllingen består av store, saftige stykker i en mild karrisaus. Spisevennen synes den er litt tam, så han forsyner seg av utvalget sauser og chili som står på bordet.

Min biff med satay er også forbilledlig mør, og peanøttsausen er noe mildere enn den vi fikk til forretten, så jeg sper på med litt sterkere tilbehør.

Begge får rikelig med strimlede grønnsaker og ris til, og etter hvert må vi bare gi opp og kaste inn servietten.

Det samme gjør Bordvenninnen, som ennå har et par gode skjeer igjen i skålen.

– Det er bare å glemme desserten, som er kokte røde bønner med peanøtter og kokosmelk, sier Bordvenninnen.

– Dette er et av byens aller beste tilbud, mener Spisevennen. – Du blir stappmett for under tohundrelappen. Vil dere virkelig avsløre dette spisestedet? Allerede når er det mange folk her. Nå risikerer jeg ikke å få bord neste gang.