Dyrt og velsmakende på Bristol grill

– Oi! Klientellet er i hvert fall det samme som sist vi var her, sier spisefølget.

Vi har stoppet ved inngangen til Bristol Grill og skuer ut over to gåstoler, mye kritthvitt hår og skjelvende hender. Bristol Grill ble pusset opp for noen år siden, med «tradisjonelt håndverk og klassisk matlaging møter et toppmoderne kjøkken», som det så fint står på hjemmesiden.

Bristol Grill forbindes ofte med tradisjonsrike julemiddager i november og desember, men restauranten har også åpent resten av året. Man kommer inn i den nyoppussede og moderne Bristol bar, før man går inn til det innerste rommet.

Her er det fortsatt tunge gardiner, hvite duker og lampetter på veggene. Restauranten fyller 100 år i 2024, og vi sjekker om det er noen grunn til forhåndsfeiring.

– Ikke veldig mye å velge mellom på menyen. Den eldre garde spiser tydeligvis ikke mye vegetarmat, sier spisefølget. Den korte menyen byr på fire forretter og tre hovedretter, i tillegg til forskjellig kjøtt fra deres modningsskap. Det er kun én vegetarrett på menyen. En litt typisk hotellrestaurantmeny med kjente retter som kamskjell, asparges, tartar, skrei, pepperbiff og annet kjøtt modnet fra 30–90 dager.

Det går tregt for servitørene i starten av måltidet. Ingen spør om å ta yttertøyet vårt, og det tar lang tid før noen lurer på om vi vil ha en aperitiff. Noen større selskaper i lokalet krever tid til doble konjakker og en Baileys eller to til kaffen.

Vi får til slutt bestilt mat og en flaske hvit burgunder fra et fyldig vinkart. Vinen vi velger, er ikke å oppdrive, så en vinkelner kommer med et annet forslag. Borgeot Puligny-Montrachet 1er Cru Les Champs Gains 2017 er ikke den beste årgangen fra produsenten – prøv 2019 – men den har en fin duft av epler, pærer, lime og gul frukt.

– God tartar. Er det noen steder som ikke har tartar i dag, ler spisefølget. Bristol serverer oksetartar av entrecôte. Perfekt hakkede biter med deilig og mørt kjøtt med god smak og tyggemotstand. Det salte kjøttet kombineres med syrlig og sødmefull eplemost, luftige og sprø brødbiter og noe nøttepreg fra steinsopp. Ulik tekstur, gode smaker og en stor porsjon for 195 kroner.

Min forrett er også god. De to grillede og fint krydrede kamskjellene har fått en fin stekeskorpe og er fortsatt saftige med en fin søtlig smak. Ved siden av ligger en vakker dandert syrlig agurksalat, med et hulrom inni til en oransje miks av blåskjell og østers.

Mer sødme, lett saltpreg og smak av hav. Servitøren legger også på en skje med yuzusaus, men enda mer syre trengs ikke til retten. Det er godt med noe kremaktig til, men ikke nødvendig. En ikke spesielt mettende forrett til 205 kroner, men smaken er god.

– Hører du? spør spisefølget.

– Det er jo ikke musikk i restauranten. Her hører man kun gjester som prater og skraper med bestikket. Det er høyt støynivå på mange spisesteder i Oslo, men her er det en behagelig ro, og vi savner ikke musikken.

Kort tid etter forrettene blir vi ført tilbake i tid. Da kommer en servitør med et trillebord med gassbluss og mange skåler. Det skal lages saus!

– Sist jeg spiste okse-tournedos, tror jeg var i 1988 da jeg var oppvaskhjelp og servitør på et hotell, sier spisefølget.

Det er fortsatt gøy med triksing og miksing ved bordet. Flere spisesteder i Oslo blander tartar ved bordet, og ved À L’aise lager de også saus til anden ved spiseplassen. Tournedos er ganske enkelt tykke skiver av indrefilet av okse. De kommer til bordet med en fin stekeskorpe og får seg noen minutter i pannen med flambert madagaskarpepper før kjøttet skal hvile under lokk.

Servitøren starter deretter med å lage sausen. Smør smelter i pannen før han legger i en liten skje tomatpuré, to skjeer Dijonsennep, fond, rødvin og fløte. Blandingen koser seg i pannen en god stund. Så legges maten opp, samtidig som tilbehøret kommer inn på bordet.

– Nydelig mørt og smakfullt oksekjøtt, men hva skjer med sausen, undrer spisefølget. Servitøren har kun lagt på et par skjeer med den gode og kremete sausen med fin peppersmak. Bordet er trillet tilbake på kjøkkenet. Etter noen biter med kjøtt dyppet i saus, har man lyst på mer, men den er borte. Det er snodig at man ikke heller alt over på en skål og setter på bordet. Det er synd, for småpotetene med trøffel, asparges med parmesan og østerssopp med karse er bra og mettende følge.

Piggvaren er også bra på smak, men kunne vært varmebehandlet hakket kortere. Det er et nokså stort fiskestykke, men porsjonen er liten til å koste 425 kroner. En syrlig smørsaus helles over fisken, men her er lite av den lovede løyromen. Her burde man vært mer raus.

Potetgnocchi kunne hatt en finere stekeskorpe, men er myke og gode på smak. Det rare er at det kun er fire små biter. Hvorfor ikke helle på et lass for å mette gjestene? I stedet er det noen deilige, syltede løkbiter som ikke hjelper på metthetsfølelsen.

Det blir et veldig langt opphold før dessertene kommer på bordet.

– Jeg liker best den søte desserten. Posjert myk pære på pannacotta er omkranset av et tynt lag knasende hvit sjokolade, solbærsyltetøy og solbærsorbet. En veldig god og mettende dessert, mener spisefølget. Servitøren har rotet i noen presentasjoner om hva som faktisk er i rettene. Her får vi beskjed om at det er pistasienøtter, men retten inneholder valnøtter.

Den røde kittosten Epoisses er laget på kumelk og er en meget aromatisk ost. Hos Bristol serveres den varm, men vi skulle ønske de bare hadde lunket på den. Osten er i seg selv veldig kremete, men nå er den helt som suppe. På toppen ligger anonym trøffel, og den salte osten liker godt en god dose honning over seg. Det passer også bra med sprøtt og grillet surdeigsbrød.

– Bristol er fortsatt et ærverdig og flott sted. Det er gode råvarer, men likevel noe stivt med hovedretter til 425 og 495 kroner. Jeg gleder meg allerede til lutefisk her, avslutter spisefølget.