«The Studio» hyller og harselerer med Hollywood

Det er bare å finne frem popcornet og fylle pappbegeret med tam dispensercola. Nå skal Hollywood feire seg selv. Den beste måten filmbyen får til det på? Gjøre hensynsløst narr av seg selv. Der er det mye å ta av.

Hvem er verst? Pompøse regissører som tror de forteller noe viktig eller strømmesjefer som har i kontrakten at de skal takkes på prisutdelinger? Den elleville satiren «The Studio» forsøker å gi noen hundre heseblesende svar.

Stikkordene er ego, idioti, inkompetanse og ambisjoner om å bli en del av filmbyens evige stjernehimmel. De ti episodene er like anstrengende som de er fornøyelige. Du trenger ikke være quizmester i Oscar-vinnere og vågale kultfilmer for å kose deg, men litt peiling på galskapen krydrer opplevelsen som salt og smør på popcornet.

Seth Rogen spiller Matthew Remick. Hverken vi seere eller noen på skjermen skjønner helt hvordan han blir sjef for Continental Studios. Det er faktisk like rart som at Selina Meyers blir amerikansk president i «Veep».

I Continental drømmer han om å lage kul og viktig film som 70-tallsklassikeren «Chinatown». Når han blir sjef, presser pengefolket ham til å lage film av en brusreklame om Kool Aid-mannen. De vil ha den neste «Barbie»-suksessen i billettlukene. «Klart det!», bjeffer den lydige studiosjefen i sin skamdyre kakidress. Han vil bare bli likt.

«The Studio» lesser på med referanser til Hollywoods historie. Fra gammel noir-historie via 70-tallets Bob Evans-historier til nåtidens bransjeguru, Matt Belloni.

Gjestelisten av folk som spiller seg selv, er uendelig. Zoe Kravitz. Ice Cube. Anthony Mackie. Ron Howard. Oliva Wilde. Johnny Knoxville. Alle spiller outrerte versjoner av seg selv. Slik feirer de seg selv, mens de gjør endeløst narr av hva Hollywood er i 2025.

Det gjør «The Studio» til en slags «Entourage» for filmnerder med store Blu-ray-samlinger eller filmklubbmedlemskap. Det er også lett å dra en håndfull paralleller til Robert Altmans «The Player», en eviggrønn klassiker om Hollywood.

Det som får «The Studio» til å svinge som gnistrende komedie, er dens kompromissløse trofasthet til forviklinger, pinligheter og bananskall i alle filmuniversets varianter.

Hver gang studiosjef Remick burde tatt et steg til siden, går han to frem for å tråkke i neste salat. Dermed snubler han og fyrer hodet inn i neste dør som åpner seg feil vei. Det tar litt tid å venne seg til det hele. Musikken jobber i terskelsone. Kamera kjører konsekvent tett på stressede ansikt. Dialogen spiller ping-pong av fornærmelser og passivaggressivt ryggslikkeri.

Når dette finner sin drivende, jazzete rytme i komedie av aller mest tullete sort, blir det ikke bare harselas med Hollywood 2025. «The Studio» blir til en bunnsolid komedie som kan fortsette hvor lenge som helst. Selena Meyer ble jo president og fikk syv sesonger med «Veep».

Slik denne sesongen slanger seg frem mot et klimaks som hyller både «The Hangover» og «Weekend at Bernies» i et episk ruskaos, er det lett å ønske at karakterene også skal få samme levetid.