ZZ har en pizza som MÅ prøves

«Du mååå prøve den!»

Den store snakkisen i mitt ekkokammer er løksuppepizzaen på ZZ. Denne våren lanserte de nemlig en forrett-pizza med løk som har putret og blitt karamellisert i oksehalekraft, gouda lagret i tre år, røkt raclette-ost og timian.

Ingrediensene sier sitt. ZZ er pizzasjappen som tenker utenfor den italienske boksen. Når toppingen i tillegg legges på en av byens beste, langtidshevede bunner, høres det ut som en suksessformel. I fjor kåret vi i Vink ZZ til Oslos beste pizza.

Er de fortsatt best?

Ifølge Yr har vi en god time før asfalten blir våt. Vi starter derfor kvelden med en øl på uteserveringen. Servitørene danser mellom bordene, men det er ingen klassisk ballett. Vi snakker moderne jazz med uforutsigbare steg og oppmerksomheten rettet et annet sted enn på gjestene.

Vi tester både intens stirring og en arm i været, og etter litt innsats er kontakt oppnådd. Det viser seg at det er flere enn mine nærmeste venner som har fått med seg løksuppe-hypen.

Utsolgt.

Men det finnes jo også annet som frister! Vi bestiller tre av de 14 pizzaene på menyen og titter opp på den halvt blå, halvt grå himmelen.

Himmelen rekker å bli helgrå før pizzaene serveres. Det tar drøye 50 minutter. Uten beskjed eller beklagelse.

Vi flytter oss inn og bestiller en flaske sider. Gjengen bak ZZ produserer nemlig også sin egen sider med frukt plukket i hager og parker i Oslo. Vi går for Grefsen, en sider på eple og pære, syrlig og full av fruktsødme.

To av de tre pizzaene er toppet med ymse typer chili. Så vi begynner med den uten. Pizzaen med svin og erter er ikke bare uten chili, den er mild på alle andre måter også. Her har de vært litt for ivrige med laktosen, og vi smaker så vidt erter og toulousepølse fra Indre Oslo matforedling. Rørosrømme og mozzarella dominerer. De beste munnfullene er de få der man får med et mynteblad, men ellers er det ensformig og altfor mildt.

Chilicheese er på motsatt side av skalaen. Ikke for sarte sjeler. Hele sirkelen er dekket av tørket chili og chilifrø, i tillegg er det gode klatter med chilipaste av sterk, calabrisk chili. Denne har jeg spist tidligere, men det virker som de har økt nivået på Scoville-skalaen. Det er deilig å smake forskjellige typer chili i samme bit. Røkt raclette-ost og lagret gouda er gode venner i kampen mot flammene i kjeften.

Kveldens største skuffelse er den i utgangspunktet innovative oksehale- og gochujang-pizzaen. Det er få og små biter av oksehale, og jeg lurer på om de er i ferd med å gå tom for den koreanske chilipastaen gochujang, for den smaker vi bare så vidt. Pizzaen er toppet med syltet daikon-reddik og gulrot, men de kan umulig ha vært syltet mer enn noen sekunder. Resultatet er en ubalansert pizza med det som føles som rå grønnsaker på toppen.

Men bunn, det kan de! Den får gjennomgå i pizzaovnen og er godt stekt. Deigen er porøs og av de luftigste i byen. Skorpen ligger som en hul, knasende ring rundt fyllet. Denne skorpen tror jeg selv skorpeskeptikere spiser.

Så var det denne løksuppe-pizzaen. Er den så god som alle skal ha det til? Jeg må tilbake og sjekke.

Og nå skal jeg skrive noe som jeg antar aldri er blitt skrevet i norsk presse tidligere:

ZZ har funnet sin signatur. I menyen er den presentert som en delerett man kan ta som forrett. Men denne slakter du lett alene òg. Løken er surret så lenge i oksehalekraft at det smaker som godteri, den lagrede gaudaen runder av hver bit med nøttete og salte toner.

Men det må også nevnes at de har vært altfor ivrige med saltet. En slurk øl må til mellom hver bit. Samtidig er det så smakfullt at det er vanskelig å slutte å spise. Se bare på meldingen jeg måtte sende til kollegene mine.

Det gjør litt vondt å ende på karakteren fire. For ZZ er kreative, har en av byens beste bunner og nå en pizza jeg anbefaler alle å spise. Kanskje er de andre pizzaene blitt litt forsømt nå som de har fått en stjerne på menyen.