Gjennom alle filmversjonene siden Supermann oppsto som tegneseriehelt i 1938, har opphavshistorien vært intakt.
Heller ikke James Gunn, den store fornyeren av superheltuniversene («Guardians of the Galaxy» og «Suicide Squad»), har endret på det.
Tegneserieskaperne Sigel og Shuster ville gi amerikanerne en superhelt som kunne bekjempe den fremvoksende nazismen på 30-tallet.
Om Gunn med denne filmen gir oss en tilsvarende
Men det er grenser for hvor politisk en blockbuster kan være.
Det tar fem-seks år å bli ferdig – og da har den politiske situasjonen ofte endret seg. Fox News fornekter seg likevel ikke: TV-kanalen har allerede gått til angrep på det de mener er blitt en «woke» Supermann fordi det legges positiv vekt på at han er innvandrer. De har et poeng – om de mistenker at Supermanns historie er en immigranthistorie.
Han kom til Jorden fra planeten Krypton som nødstilt flyktning med en sjelden spisskompetanse. Det Fox News likevel glemmer, er at han først og fremst er en forsvarer av the american way of life.
Et av filmens satiriske innslag. Foto: Warner
Flyr inn i utenrikspolitikken
I denne nye filmversjonen har Supermann, alias Clark Kent, allerede etablert seg i et forhold til Lois Lane (Rachel Brosnahan). De jobber sammen i avisen The Daily Planet, men holder forholdet hemmelig. Bare hun kjenner hans virkelige identitet.
David Corenswet spiller ham som en godhjertet søtnos som har genuin tro på menneskeheten. Men kjærligheten er ikke lenger like gjensidig. Supermann har falt kraftig i kurs etter at han begynte å blande seg inn i utenrikspolitikken. Han har nettopp reddet den vergeløse nasjonen Jarhanpur fra det krigerske diktaturet Boravia.
Det liker politikerne i kongressen dårlig. Supermanns nemesis, Lex Luthor (Nicholas Hoult), utnytter selvsagt denne situasjonen med noen utspekulerte grep. Han har åpenbart dypere bakenforliggende motiver. Men han gir Supermann så mye å henge fingrene i at det tar tid før dette dobbeltspillet trer tydelig frem.
Denne gangen slipper Supermann i hvert fall å redde Lois. Det er snarere hun som kommer ham til unnsetning. Han støtter seg også innimellom på Superdog og superheltene fra Justice League, selv om ingen av dem er akkurat stødige medhjelpere.
Louis Lane (t.v.) er ikke lenger en «damsel in distress» – det er hun som kommer Supermann til unnsetning. Foto: Warner
Supermann og hans noenlunde trofaste følgesvenn, Superdog. Foto: Warner
David Corenswet spiller Supermann som en godhjertet søtnos som har genuin trio på menneskeheten Foto: Warner Bros. Pictures
Leken regi
Kanskje er dette den mykeste Supermann som er festet til det store lerretet siden Christopher Reeves tolkning i versjonen fra 1978.
David Corenswet i hovedrollen har ikke bare troen på menneskene, men han kommer oss til unnsetning selv da vi støter ham fra oss. Han er en alien som er mer menneskelig enn menneskene selv.
James Gunn har forsterket noen av grunnpilarene fra den originale fortellingen, men strør rikelig utover med egne visuelle krumspring og særegenheter. Gunn er et av få lyspunkter innen siste tiårets utmattende bølge av superheltfilmer. Også her makter han å holde oss interessert med humor og uventede påfunn.
Han har en åpenbar forkjærlighet for superheltene som outsidere og kan fremvise en spenstig populærkulturell sensibilitet. Men det er grenser for hvor ny og interessant denne fortellingen kan gjøres.
Supermann anses som en av de minst interessante superheltene, nettopp fordi han er så nobel og god. Han har ennå ikke gjennomgått den kompliserende forvandlingen som f.eks. Batman har vært utsatt for.
Men dette er bare den første av en serie nye filmer om Supermann. Vi får en interessant pekepinn i filmen om hvor det kan bære videre.
