«Better Man» er en gripende film om Robbie Williams

Som 21-åring var Robbie Williams alkoholiker og kokainmisbruker, sier fortellerstemmen hans i «Better Man». Popstjernen hadde alltid tenkt at han kom til å ende opp som rusavhengig, men ikke trodd at det skulle skje mens han ennå var så ung. Pengene han tjente i det suksessrike boybandet Take That, var både en velsignelse og forbannelse. De gjorde at han tidlig fikk råd til å bli misbruker.

Det biografiske dramaet «Better Man» er en gripende og medrivende beretning om berømmelsens bakside. Den følger Robbie Williams fra han er åtte år. Artisten spilles i hele filmen av en digital sjimpanse. Det høres ut som en elendig idé, men fungerer utmerket. Grepet er originalt, dristig og friskt. Valget er gjort fordi Williams selv mener at han bare var en «underholdningsape» i Take That.

Nå er han 50 og på et mer harmonisk sted i livet. Filmen har derfor en positiv og galgenhumoristisk grunntone, selv om den graver dypt i Williams mentale gørr.

«Jeg er dritten som fikk alt jeg ønsket meg», sier en slukøret Williams i et AA-møte – etter at han har lykkes med å bli en av tidenes mestselgende britiske soloartister.

Det er nærliggende å tenke på den ferske Avicii-dokumentaren «I'm Tim» (Netflix) når man ser «Better Man». Den svenske artisten, som egentlig het Tim Bergling, tok sitt eget liv som 28-åring.

Begge filmene er utstyrt med en tekstplakat på slutten. Den informerer om hvor man kan få hjelp hvis man sliter med selvmordstanker. Filmene setter unge menns psykiske helse på dagsordenen. For unge kan det være nyttig å se at det ikke er en direkte sammenheng mellom å være steinrik og å være lykkelig.

Bergling og Williams hadde svært ulik oppvekst og personlighet. «Jeg drømte aldri om å være midtpunktet», sier sjenerte Bergling i dokumentaren. Eplekjekke Williams, derimot, drømte alltid om å være i rampelyset. Holdningen hans skapte konflikter innad i Take That. Artisten hatet at han måtte stå i skyggen av frontfigur og låtskriver Gary Barlow. I 1995, da han var 21 år, ble han kastet ut av bandet.

«Hevn har sin egen energi», sier Williams’ fortellerstemme i filmen. Han var kanskje aldri det største talentet, men hadde et vanvittig sterkt konkurranseinstinkt. To år etter gjorde han et suksessrikt comeback som soloartist.

Robbie Williams’ største hits fremføres i filmen med artisten Adam Tucker på vokal, ofte er låtene kombinert med fengende dans og koreografi. Regissør Michael Gracey har tidligere regissert musikalen «The Greatest Showman» (2017) og produsert Elton John-biografien «Rocketman» (2019).

Koreografi og regi er upåklagelig, men helhetsinntrykket trekkes likevel ned av det visuelle. Flere oversiktsbilder med mange dansende mennesker ser KI-generert ut. Det som skulle vært visuelle wow-øyeblikk virker i stedet platt. Midtpartiet kunne også vært strammet inn.

Sjimpansen i filmen er derimot svært godt laget. Den har menneskelige øyne og så mye mimikk at man smelter helt når man møter den lille krabaten første gang som barn. Derfra er vi på Williams’ parti. Filmen er krydret med såpass frekk, morsom og drøy språkbruk, i tillegg til mange scener med narkotika og selvmordstanker, at den har fått 12-års aldersgrense.

Samspillet med de andre i filmen, som alle spilles av mennesker, er sømløst. Jonno Davies er apens stemme, mens Williams er filmens fortellerstemme som opptrer i voice-over.

Effekten av at Williams portretteres av en ape, er at filmskaperne unngår å repetere utseendepresset mange pur unge artister ble utsatt for på 90-tallet. Take That sto i tangatruse på scenen, ser vi i et kort glimt. Men når han er en ape i filmen, blir det først og fremst fokus på hvordan Williams hadde det inni seg og hans kamp mot egne indre demoner.

Filmen er en klassisk underdog-historie om en ambisiøs ung mann som drømmer om anerkjennelse, spesielt fra sin fraværende far. Det dristige ape-grepet og den upolerte ærligheten tilfører originalitet. Svært rørende er «Better Man» også.