«Oljefondet – på innsiden» er en gigantisk selvmotsigelse

Stakkars Nicolai Tangen! Her lar han seg filme mens han avslører noen mindre sjarmerende personlighetstrekk, men så er det ingen i filmteamet som egentlig hører etter hva han sier. Skjønner de ikke hvilke glimrende råd han kommer med?

Noe av det første han sier i serien, er: «Jeg liker at ting går unna» og «Skal man gjøre noe, så skal det være best». Hans syn på tempo og kvalitet har tydeligvis ikke fått gjennomslag hos selskapet som har laget serien, The Oslo Company. Eller er de kanskje like opptatt som Tangen av å tjene penger? Har de innsett at de får grei profitt av å levere fra seg en totalt intetsigende dokumentar?

Nicolai Tangen har talent for å tjene penger. Først bygde han opp et fond som gjorde ham til mangemilliardær. Nå leder han det prestisjetunge arbeidet med å øke Norges felles formue. I 2024 var Oljefondets avkastning rekordhøy – i alle fall målt i antall kroner.

Tangen har også talent for å skape blest rundt seg selv. Som sjef for Oljefondet er jobben hans å iverksette det Finansdepartementet bestemmer etter forankring i Stortinget. Gud, så lite utfordrende, må Tangen ha tenkt.

58-åringen fra Kristiansand har nemlig også lyst til å være en slags influenser. Derfor har Oljefondet nå en egen podkast «In Good Company». Her intervjuer Tangen toppsjefene i noen av verdens største selskaper, som Elon Musk. Det ender i teknisk kollaps i episode 2.

Produksjonsselskapet The Oslo Company har tidligere laget en rekke serier for TV2 og VGTV, som «Føkkings Fladseth», «Purk», «Kronprinsparet – vårt Norge» og «Ikke lov å le på hytta».

Nå har de kommet på «innsiden» av et sted med veldig mye penger, makt og en oppmerksomhetssyk frontfigur som banner når han er irritert. Hva kan gå galt? «Gjesp!» er det første ordet av over tusen jeg har notert mens jeg så de fire episodene. «Dørgende kjedelig!» står et annet sted.

Det er vanskelig å forstå hvem dokumentarserien «Oljefondet – på innsiden» er ment for. Det som kommer frem her, er stort sett gammelt nytt for dem som regelmessig sluker finansnyheter. For mange andre blir historiefortellingen for svak til at serien fenger.

Ifølge rulleteksten har ingen manusforfatter jobbet med serien. Selv om episodene kun varer under 40 minutter, mangler de retning. Alle vet hvem som vant presidentvalget i USA i høst. Likevel dveles det ved valgnatten i altfor mange minutter uten at man har noe spennende å fortelle. Gjesp!

Dokumentarteamet har valgt en stil hvor de er «flue på veggen». De følger Tangen og seks andre ansatte på jobb. Medarbeiderne har ulike oppgaver, men vi blir ganske overfladisk kjent med dem. Jo da, jeg skjønner at den unge aksjeanalytikeren drømmer om å bli porteføljeforvalter, men jeg bryr meg aldri om han lykkes eller ikke.

Denne slappe serien får Jens Stoltenberg-dokumentaren som går på kino nå, til å fremstå som et mesterverk. Selv om også den har sine svakheter, merker man i alle fall at filmskaperne brenner for prosjektet.

Tangen får uansett mye sendetid, selv om han ikke alltid viser seg fra en flatterende side. Han liker å pirke på detaljer. Han blir snurt når han ankommer Oljefondets kontor i London og ser at en glassvegg er blitt dekket med folie. Nå ligner møterommet et «fengsel», gnurer han flere ganger.

Tangen blir også irritert av at ikke alle ansatte er på plass når han skal lede et allmøte. Som en kyndig kvegbonde dytter han noen av sin underordnede i ryggen for å få dem til å gå raskere inn i møterommet, og han lurer veldig på hvor de hundre siste er blitt av?

Kritikk takler Nicolai Tangen heller ikke så godt, ser det ut til. Tredje episode starter med at han har fått tilbakemelding på at han utøvde hersketeknikker under et møte med studenter på BI. Tangen og hans nærmeste team er samlet, og han har så fryktelig lyst til å fyre av et flåsete motangrep på Linkedin mot kritikerne. Heldigvis for ham, blir han stoppet av Oljefondets kommunikasjonsdirektør.

Det steinrike petimeteret Nicolai Tangen fremstår som en idérik, energisk og småhissig type med litt begrenset impulskontroll. Det er et enormt komisk potensial i å skildre denne uortodokse fyren som forsøker å mestre byråkratiets grå spilleregler. Kan vi håper på en rendyrket komiserie neste gang?