Da Mark Ruffalo tok rollen som diktator i «Mickey 17», var han overbevist om at portrettet kom til å fremstå som en parodi. Etter forrige ukes seanse i Det hvite hus mellom Trump og Zelenskyj fortalte han talkshow-verten Jimmy Fallon at det heller er en dokumentar.
Den sørkoreanske regissøren Bong Joon-ho begynte arbeidet med «Mickey 17» for mange år siden. Nå er filmen mer aktuell enn noen gang.
Den sosiale satiren i «Mickey 17» er lett å kjenne igjen fra Joon-hos tidligere filmer. Skillet mellom fattige og rike går som en rød tråd gjennom filmene hans.
Han mottok Gullpalmen i Cannes og tok Oscar-storeslem for sylskarpe «Parasitt» (2019). Forventningene til «Mickey 17» var derfor ekstremt høye. Filmen oppfyller dem ikke helt. Dette er et helt annet verk både i innhold og tone. «Mickey 17» har mer til felles med hans film «Snowpiercer» (2013) enn med «Parasitt».
Grell luksus
Både «Snowpiercer» og «Mickey 17» tar for seg strengt segregerte samfunn. De rike har det helt strålende, mens de fattige sliter. I «Mickey 17» suser vi av gårde i et romskip på vei til å kolonisere en ny planet.
Bong Joon-ho skisserer en dyster fremtid innrammet som et overflødighetshorn av en komedie. Det er mye takket være Ruffalo og tenåringsidolet Robert Pattinson. Sistnevnte har tatt et langt skritt unna sin rolle som glitrende vampyr i «Twilight».
En ny planet skal gjøres beboelig for den overlegne og perfekte delen av menneskeheten. Til det trengs «expendables» - noen som kan ofres. Pattinson spiller Mickey. Hans jobb er å utsette seg for farer og dø. Dagens Mickey er nummer 17 i rekken.
Interiøret i romskipet er skittengrått, kaldt og nakent. De rike koser seg i grell luksus. Ekspedisjonen ledes av det konservative og religiøse diktatorekteparet Kenneth (Mark Ruffalo) og Ylfa (Toni Collette).
De rikes groteske appetitt
Ruffalo sprader rundt i sitt mini-kongerike, opptatt av hvordan han skal ta seg best ut på kamera. Det er bevisst gjort overtydelig. Du finner også snev av fortidens diktatorer som Hitler og Mussolini i hans outrerte og ekstreme portrett. Hovedinspirasjonskildene må likevel være Donald Trump.
Scenen hvor Mickey blir invitert til å spise ved diktatorens bord, er fabelaktig og helt motbydelig. Det overdådige bordet sendte tankene mine til Marco Ferreris «Etegildet» fra 1973. Her møtes fire menn for å spise seg til døde. I Joon-hos hender blir scenen en urovekkende kritikk av de rike som hamstrer penger og eiendom. De nederst på rangstigen lider for de rikes abnorme appetitt.
Tilbe meg som en gud! Kenneth (Mark Ruffalo) og Ylfa (Toni Collette) vil bli elsket og beundret. Foto: Warner Bros. Discovery
Høres dette særdeles alvorlig og traurig ut? Jeg kan forsikre deg om at det er stikk motsatt. «Mickey 17» er en eventyrlig morsom film. Satiren er som et overtydelig hammerslag, men det fungerer. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. En av årsakene er Robert Pattinson. Han har ikke spilt i mange komedier tidligere, men her får han vist frem et bredt register. Han har en fin komisk timing i en rolle hvor det hadde vært lett å overspille. Pattinson gir ham verdighet i all elendigheten, i tillegg til å være stakkarslig.
Når de perfekte menneskene ankommer Nilfheim, er planeten dekket av is. Navnet er ikke tatt ut av løse luften. I norrøn mytologi er Nivlheim dødsrikets nederste del. Planeten er ugjestmild. De er heller ikke alene i sitt nye is-helvete. Marshall kaller de lokale for «creepers», ekle kryp.
Elitens plan er klar: utryddelse.
Hva er intelligens?
Dette er et av de mest interessante temaene i Joon-hos film, inspirert av Edward Ashtons roman. Mye moderne science fiction stiller spørsmål ved hva intelligens er. I romanene til den britiske forfatteren Adrian Tchaikovsky møter vi «aliens» som er så annerledes enn oss at de stiller oss overfor innviklede moralske problemer. Hvorfor skal vår menneskelige intelligens råde på toppen av rangstigen?
Herlig overspill av Mark Ruffalo og Toni Collette. Foto: Warner Bros. Discovery
På tide å dø igjen. Foto: Warner Bros. Discovery / Courtesy of Warner Bros. Pictures
Hardt arbeid i verdensrommet. Foto: Warner Bros. Discovery
Hvis vi i en teoretisk fremtid reiser til fjerne planeter, vil vi da gjenkjenne intelligent liv om det så stirrer oss rett i hvitøyet? Jeg frykter at svaret på dette spørsmålet er et rungende nei. Vi er vant til å se på oss selv som overlegne, men jeg tviler sterkt på om vi er så oppegående som vi liker å tro. Jeg mistenker at Joon-ho er enig.
«Mickey 17» er en ambisiøs film. Regissøren vil formidle mye og bruker tid på å bygge opp sitt univers. Joon-ho skaper en fremtidsvisjon hvor teknologien aldri skygger for historiens humane aspekter.
Én person som evner å se mennesket Mickey, er Nasja (Naomi Ackie). Da opprøret starter, holder hun talen som fikk en kinosal full av pressefolk til å bryte ut i applaus under verdenspremieren på Berlinalen. Er det lov å håpe at tafatte politikere våger å tale diktatorer midt imot?
