«Rebel» er en dristig action-musikal om radikalisering

Vi har sett flere av dem nå, filmer om hvordan vestlig muslimsk ungdom flørter med terrorgruppen IS og ender opp i deres midte.

Men så langt har disse filmene vært ganske tilbakeholdne i sin bruk av virkemidler. Det er den psykologiske gåten – om hvorfor unge muslimer lar seg lokke – som har stått sentralt.

Denne nye filmen gir ingen dårlig forklaring på hvordan det kan skje. Filmskaperne Adil El Arbi og Bilall Fallah kommer selv fra Molenbeek – det belgiske arnestedet for så mye radikalisering – og har kjent konflikten på kroppen.

Men de fleste ressursene her går til å skape spektakulære actionsekvenser vi vanligvis forbinder med helt andre typer filmer. Det ligger visstnok en klar strategi bak denne uvanlige sjangerformelen, om å nå ut til alle tenåringene som skildres.

Lykkes filmskaperne med denne balansegangen mellom realisme og spenning?

Vel, de lykkes delvis, og det er ikke så dårlig som det høres ut som. Med et begavet skuespillerensemble kan man tøye vår forestillingsevne lenger enn man skulle tro.

Sentralt for handlingen står alenemoren, belgisk-marokkanske Leila (Lubna Azabal), som forsøker å styre sønnene Kamal (Aboubakr Bensaihi) og Nassim (Amir El Arbi) unna den radikaliseringen hun ser rundt seg i Molenbeek. Det er særlig massakrene i Syria som utløser mye av raseriet.

Men hun når ikke frem.

Til slutt blir hun tvunget til å støte Kamal fra seg, og han forlater dem til fordel for Syria. Hun får nå nok med å holde den yngre Nassim unna lokale militante ledestjerner. De har sine metoder for nå frem til Nassim, som forguder storebroren Kamal. Det går som man kan frykte: også Nassim finner veien til de IS-okkuperte områdene av Syria. Der er forholdene selvsagt helt annerledes enn han er blitt ledet til å tro.

Vi befinner oss i IS-enklavens siste dager på midten av 2010-tallet, før hele drømmen om Den islamske staten kollapset. Kamal får jobb som fotograf for å filme IS-styrkenes «heroiske» kamp. Han får tildelt en hustru for sin innsats, en ung sunnimuslim som egentlig er fange. Det gjør tilværelsen enda mer absurd og han tenker snart på å rømme.

Kamals flukt, Nassims reise for å møte ham og morens forsøk på å spore dem opp blir et sammenfallende klimaks som ikke helt henger på greip.

Vi får aldri være med på vesle Nassims reise nedover, plutselig er han bare der. Vi får heller ikke oppleve morens umiddelbare respons da hun oppdager at hennes andre sønn har forsvunnet. For å forsøke å avrunde det hele, har filmskaperne lagt på en epilog som egentlig ikke tilfører noe.

Den inneholder også en av filmens flere musikalnumre. Disse er filmens dristigste og mest beundringsverdige valg, selv om jeg fortsatt er usikker på hvor godt de fungerer. Det trekker oss ut av handlingen – for å få oss til å puste, til å tenke?

Mesteparten av filmens budsjett går til å skildre krigsinfernoet og flukten i Syria. Det er dyktig og veldreid utført, dette er noe filmskaperne behersker til fulle (det er vel derfor også de er blitt headhuntet til Hollywood).

Men jeg skulle ønske de hadde tatt noen ekstra runder da de skrev manus.

Likevel kan denne filmen sikkert utrette mer overfor målgruppen av unge menn enn for eksempel den smale belgiske arthousesuksessen «Unge Ahmed», som det er naturlig å sammenligne med.

Særlig skuespillerne gjør i sine beste øyeblikk dette til noe mer enn en begavet sjangerøvelse. Bensaihi er strålende som storebroren, og Lubna Azabal viser nok en gang at hun er en skuespiller av stort internasjonalt format.