Pym-partikler for 2 milliarder

Det å gjøre folk små eller store, slutter tydeligvis ikke å være gøy. Gulliver blir kjempestor i småfolkets verden. Per Pusling blir liten når han tar på spikeren ved siden av musehullet og sier «killevippen». Og «Kjære, jeg krympet barna» måtte få tre oppfølgere.

«Ant-Man» har i tegneserieform vært med siden tidlig 1960-tall, og når Marvel graver stadig dypere (eller grunnere) i bunken sin, må også «Ant-Man» bli til mange filmer.

Trenger vi disse filmene til noe annet enn å reklamere for øl under Super Bowl? Personlig gjør jeg ikke det. Men Marvel trenger dem. Og for 2 milliarder kroner kan man lage ekstremt mange spesialeffekter samt betale kjente skuespillere. Man skulle kanskje tro at man også hadde råd til å skrive et imponerende manus, men det er tydeligvis vanskelig. Det er noe fortrøstningsfullt over å se at et solid manus ikke kan kjøpes for penger, samtidig som det er nedslående å se så mange ressurser bli brukt på så lite.

Visuelt er filmen imponerende. Vi får store tablåer fra en dimensjon de fleste av oss ikke-fysikere har et veldig vagt bilde av hva er for noe, nemlig kvanteverdenen. I Marvels versjon er den flott og fargerik, men likevel bundet av rammer og regler som gjør den kjedeligere enn den burde kunne være. Og reglene er ikke konsekvente. Hovedfienden Kang, (Jonathan Majors) er både uovervinnelig og ikke. Dette er ofte et problem med motstandere i superheltfilmer. I det ene øyeblikket kan de drepe alt og alle, og i det neste kan de ikke det lenger.

Paul Rudd er ingen stor skuespiller, og hans «Ant-Man» kjeder meg. Han får svært få, om noen, smart skrevne replikker. Det er som om filmskaperne tenker at dette er en (voldelig) barnefilm hvor de ikke behøver å anstrenge seg. Men når man ser de gode filmene Marvel har laget (for eksempel «Avengers»-filmene), ligger listen langt høyere når det gjelder å levere smart humor enn det de klarer her. Det virker knapt nok som om de forsøker. Jo da, det er tendenser til humring, men minst 70 prosent mindre enn det burde være.

Maurmannens datter, Cassie (Kathrin Newton), er tankeløs nok til å bygge en passasje til kvanteverdenen. Dermed havner hun, faren og farens kjæreste (Evangeline Lilly), samt morfar og mormor (Michael Douglas og Michelle Pfeiffer) i kvantegjørma. Mormors problematiske kvantefortid rulles opp, og kvanteverdenen, viser det seg, er på mange måter som Australia i gamle dager. Det er et sted hvor alt er farlig, og hvor man sender sine verste forbrytere i eksil.

Resultat? Vi får et vell av dumme replikker av typen: «There is quantum people in the quantum world?»

Disse kvantefolkene er litt som oss, det vil si preget av mangfold, men også underlige skruer som fremstår som lite originale og egentlig som tyverier fra «Star Wars», «Avatar», «Hitchhiker’s guide» og mange andre. Noen av dem er fantasiløse og kitchete og minner om skapninger fra den omtrent unevnelig svake «Dune» av David Lynch.

Hele tiden er premisset at det blir skrekkelig dumt for alle hvis Kang får tak i pym-partikler. Så da gjelder det å hindre det.

De som kommer best ut av alt dette er Jonathan Majors, Evangeline Lilly og Michael Douglas. Bill Murrays vesle opptreden klarer ikke å få ut av ham det vi vet han kan. Antagelig er det fristende å takke ja til tre minutter i «Ant-Man» av økonomiske årsaker. Jeg hadde antagelig gjort det selv hvis jeg ble spurt.

Oppsummert: Visuelt kjempemessig, men som mental øvelse er det kjedelig.