Denne filmen er basert på det som ledet frem til skytemassakren ved Port Arthur på Tasmania i 1996. Da henrettet Arthur Bryant 35 mennesker og skadet 23 med automatvåpen han fikk kjøpt over disk uten våpenlisens.
Regissør Justin Kurzel anvender her i stor grad fri diktning og nevner ikke gjerningspersonen med navn.
Likevel klipper han inn et opptak av Bryant fra 1979 da han er innlagt på sykehus for brannskader etter en fyrverkeri-ulykke. Han blir intervjuet av australsk fjernsyn som spør om han heretter vil være forsiktig med å leke med fyrverkeri. Svaret er kontant nei.
Vi blir altså bedt om å sidestille filmen med det som skjedde i virkeligheten – samtidig som den bare er basert på denne virkeligheten. Det er ikke uproblematisk. Men før jeg utdyper det, vil jeg berømme Kurzel for at han ikke har laget den filmen jeg mest av alt fryktet at han skulle lage.
Flere av hans tidligere filmer har vært basert på grufulle voldshandlinger, deriblant «The Snowtown Murders» og «The True history of the Kelly Gang». Der har han ikke holdt noe tilbake. Men denne gangen er han nærmest kysk i sin omgang med volden. Han vet at vi vet hva som blir det endelige utfallet. Så er spørsmålet om han makter å gi oss noen innsikter i hvordan det ufattelige kunne skje.
Det er ikke massemorderens psykologi som interesserer filmskaperne, men hvilke ytre omstendigheter som bidro. Foto: AWE
Foreldrenes perspektiv
Vi møter Nitram, som hovedpersonen kalles, i ulike faser av tidlig voksen alder. Han bor fortsatt hjemme hos foreldrene som anstrenger seg maksimalt for å dempe sønnens utagerende oppførsel. Ønsker Nitram seg noe, så vil han ha det. Da får det ikke hjelpe hva andre synes. Den lokale psykiateren skriver ut tunge medisiner og ser til at han får en slags uføretrygd. Men ingen kan forutsi hva som vil komme.
Nitram får en venninne, en 54 år gammel lokal eksentrisk millionær (Essie Davis), som gir ham en følelse av nyvunnen frihet. Hun kjøper ham en bil selv om han ikke har førerkort. Etter en stund dør hun i en ulykke i den samme bilen. Gradvis lukker det seg et mørke rundt Nitram, men vi får aldri noe klart inntrykk av hvordan han har det inni seg.
Moren, spilt av den enestående Judy Davis, er den som best formidler omkostningene av å ha et barn med manglende empatiske evner. Jeg har ikke sett en fiksjonsfilm som med samme innlevelse skildrer slitasjen de nærmeste utsettes for over mange år ved å ha så utsatte barn. Både Davies og Anthony LaPaglia i rollen som faren får frem hvor menneskelig det er å feile og håpe på det beste under så krevende omstendigheter.
Caleb Landry Jones ble tildelt skuespillerpris i Cannes i fjor for sin innsats. Det er helt fortjent. Foto: AWE
Råsterkt ensemble
Kurzel unngår å psykologisere og komme med enkle forklaringer. Filmen har på den måten mange fellestrekk med Gus Van Sants Gullpalmevinner fra 1999, «Elephant». Det var også en ganske fri gjendiktning av et forløp som leder til en grufull massakre, senere kjent som Columbinemassakren. Gus Van Sant valgte å skildre udåden, men på en skånsom måte.
Kurzel stanser før vi kommer så langt, som en erkjennelse av at en grafisk gjengivelse ikke vil kunne tilføre noe av verdi. Han lar Caleb Landry Jones bære filmen på sine skuldre, i en rolleprestasjon som helt fortjent ble prist i Cannes i fjor. Det er noe nesten fryktinngytende presist og overbevisende ved samspillet mellom Jonas og de andre skuespillerne. Det er kort sagt et vanvittig begavet ensemble.
Men rettferdiggjør det at filmen er laget? Får vi noen innsikter som skaper større forståelse og empati, eller på noen måte gir de etterlatte og ofrene en lise? Det er jeg usikker på. Det ble altfor fristende for Kurzel klippe inn det nevnte arkivopptaket i starten fordi det står perfekt til resten. Men det grepet forplikter ham i større grad til å gå i dybden av det som skjedde enn han viser interesse for her. Det er filmens paradoks.
