Kokken befaler

– Er det stilig? Eller er det bare pinlig?

Det er restaurantnavnet vi diskuterer. Det kunne vært et gufs fra jappetiden. Å åpne en restaurant oppkalt etter hedonismens gudinne midt i en verdensomspennende krise, er i hvert fall modig. Det kan kanskje bare skje på Frogner.

Og det er akkurat det den drevne restauratøren James Maxwell-Stewart har gjort i nylig nedlagte Bokbackas lokaler i Skovveien. Her har han åpnet sitt tempel for nytelse, restaurant Hedone.

Det er britens fjerde restaurant i Oslo, fra før har han britisk inspirerte Cru, franske Brasserie Coucou og pizzarestauranten Ludo. Og nå altså asiatiske Hedone.

Menyen er ganske enkel – enten omakase eller en liten à la carte. Både innholdsmessig og prismessig virker den førstnevnte som et bedre valg. Eller hva annet kan man si om 995 kroner for 11 retter mot 625 for tre? (Har nå i 2023 økt til 1295 kr for hele menyen).

Vi vagler oss opp på høye krakker (heldigvis med ryggstø) langs den enorme baren som har overlevd flere restauranter, og umiddelbart virker som en ganske lite effektiv innredning: Det er knapt plass til vanlige bord rundt den.

Men underveis i måltidet blir det klart at baren har en helt egen funksjon. Som gjest kommer vi tett innpå tempelets ritualer – ser lærlingen pynte tallerkener med nitid presisjon, lærer hvordan kokken bygger opp de enkelte rettene (i hvert fall den visuelle, morsomme sluttfasen), og får med oss et triks eller to. Etter en stund syns vi synd på dem som har fått bord og ikke får med seg forestillingen innenfor bardisken.

Ikke minst den gode stemningen. Dette er veldig langt unna «The Bear» og andre restaurantkjøkken TV-serier og litteratur har gitt oss innblikk i. Her er det ingen som skriker eller brenner seg eller skjeller ut kollegaen.

Den lange kvelden i nytelse starter med et glass britisk musserende og en skål med popcorn piffet opp med det japanske kryddere furikake, en forsmak på det som skal komme: Denne omakase-menyen er satt sammen av en kokk med kjærlighet til flere kjøkken, ikke bare det japanske.

Råvarene vi kan identifisere, er norske, japanske, thailandske, vietnamesiske, sørkoreanske og kinesiske. Rettene kommer som perler med passende pauser på snoren. Først en liten fritert riskake, dernest to typer sashimi, fulgt av dagens første høydepunkt, kongekrabbe servert i en vakker keramikkskål.

– Det er fantastisk hvordan den milde, søtlige kongekrabbe-smaken greier å trenge gjennom kokos, thaibasilikum og chili, sier Willie. For sausen er skikkelig hot uten at den tar luven av krabben.

Vi kunne spist kongekrabbe til vi veltet ned av krakkene. Men vi skal videre, for der står kokken med to vakre fat med vågehval! Kjøttet er så vidt grillet, helt ubeskrivelig mørt og serveres med en majonesaktig saus, karri, vårløk og brunet smør med soya. Også her vil vi rope mer, mer.

Men så kommer japanske melkeboller, myke som amerikansk wonderbread, søte og saltet av brunet smør som er penslet over. Nå går reseptorene i hjernen nesten bananas. Vi greier ikke å stoppe å stappe i oss loffestoff før kokken frister med perfekt grillede sjøkreps med kinesisk xo-saus. Men man kan jo bruke brødet til å samle opp den gode chilisausen.

Det fortsetter med breiflabbkjake penslet med misosmør før en iskald yuzusorbet servert med yuzusake renser munnen til dagens eneste kjøttrett: Spansk svinefilet med grillede grønnsaker. Det er nydelig med grillsmak etter all sjømaten.

Også desserten er en ren nytelse – pasjonsfruktsorbet med fritert rispapir og krokan.

Det vi fryktet kunne bli dekadent og kleint, viste seg faktisk å være en moderne variant av Babettes gjestebud:

Et utsøkt og uforglemmelig måltid som gjør at gjestene går styrket ut i hverdagen.