En av Oslos fineste restauranter har åpnet

– Oi! Her må vi spise sakte. Veldig sakte. For et lekkert restaurantlokale, sier spisefølget. Vi har labbet oppover Munkedamsveien og ankommet Villa Heftye, en vakker, fredet murvilla på Filipstad fra 1864.

Investor Runar Vatne kjøpte villaen for 80 millioner kroner i 2018 og har siden pusset opp for mange millioner. Den ble opprinnelig bygget til bankmannen Jørgen Haslev Heftye. Nå er restauranten Villa Heftye i 1.-etasje åpnet for publikum. Her skal gjestene innta mat fra det franske kjøkkenet med en norsk vri.

Vi går over originale tregulv og titter opp på vakre tak med flotte stukkaturer. Lune farger og moderne kunst glir godt sammen med den ærverdige stilen. Vi får bord i det innerste rommet og tittet spent på menyen.

Her er en fireretters liten Heftye-meny til 549 kroner og en stor variant på seks retter til 749 kroner. Det er også à la carte-meny med mange av de samme rettene. Bra at man har en egen vegetarmeny. Det skulle bare mangle i 2021.

– Jeg leste i E24 at daglig leder Nora Andreassen Ismael ville tilby gjestene en billigere fireretters meny her enn en treretter på Egon, sier spisefølget.

Det har hun for så vidt hold i. Ta en carpaccio, Egons indrefilet og en sjokoladefondant til dessert, så har du rundet 700 kroner. Vinlisten har derimot noen nuller ekstra sammenlignet med Egon. Noen av de rimeligste, dem er det ikke mange av, har dyre påslag. Cavalchina Bardolino Chiaretto 2020 er ganget med fire av Vinmonopolprisen. Påslaget minker jo dyrere vinene er.

Vi har startet med en Heftye Royal med fin duft av hylleblomst og «Not a Pornstar Martini» med deilig smak av pasjonsfrukt og vanilje. Noe av poenget med en vordrink er at man skal kose seg med den før maten, men etter noen få slurker dukker første rett opp på bordet sammen med brød og brunet, pisket smør.

– Jeg er glad jeg ikke sitter på de lyse stolene ved siden av. Kjipt å grise på dem, hvisker spisefølget. Nå har vi fått god, lettrøkt makrell. Den har en fin konsistens, god smak og det er herlig med alle variantene av tomater til. Her får du tilført både syre og sødme fra ferske, syltede og konfiterte tomater, og retten er nydelig presentert.

Vi har bestilt en nokså fyldig Chablis 1er Cru 'Vau de Vey' 2018 til de første rettene. Med sin deilige duft av grønne epler, sitrus, flint og balanserte syre, passer den godt sammen med fet makrell og neste rett. Det er dessverre kveldens svakeste servering.

En tynn rødspettefilet er fylt med fermenterte urter og toppet med ertespirer. En myk og behagelig rett, men fiskesmaken forsvinner i de andre smakene. Her burde man heller ha stekt den og gitt fisken sprø stekeskorpe, for nå blir det vel anonymt. Det beste med retten er definitiv blåskjellsausen som er eventyrlig god.

Interiørarkitekten Helene Hennie har gjort en fin jobb med restaurantlokalet. Det er deilig å sitte i komfortable sofaer og stoler.

Det passer også godt at man ikke har et åpent kjøkken på et sted som dette. Asjettene er uansett varme når de ankommer bordet, og servitørene er flinke til å fortelle om både mat og vinen til. Til våren blir de også ferdige med uteserveringen som kan ta inntil 200 gjester. Dem blir det rift om.

En av kveldens beste retter er langtidsbakt potet med potetkrem, rødløk og potetchips. En artig vegetarrett med en fin kombo av den fløyelsaktige, noe røkte potetkremen og den sprø chipsen på toppen. Den syltede rødløken gir god syrebalanse til den salte kremen.

Vi har gått over til rødvin i glasset og har valgt mer fransk. Philippe Pacelet Cornas 2017 er en meget frisk og innsmigrende syrahvin med modne tanniner og masse duft av mørke bær og noe krydder.

– Jeg synes kokken Kenni Holm Larsen og hans team er litt forsiktige i smakene. Maten er god, med det er noe beskjedent og tamt over maten, sier spisefølget.

Lammet har overraskende lite smak, er fint stekt med god, noe søtlig brokkolipuré, brokkoli og en bra sherryredusert saus.

Det begynner å bli fullt med dresskledde gjester hos Villa Heftye, uten at det går ut over servicen. Amazonia på Tjuvholmen og Arts restaurant kommer til å merke at finanseliten har fått et nytt tilholdssted.

Neste rett er vellykket. Den meget fruktige kumelksosten Tegel ligger mellom sprø lag av rugsprøchips, og syltede stikkelsbær gir passe motstand til det salte. Her er også et lass med revet sommertrøffel på toppen, som ser flott ut, men som vanlig smaker veldig lite.

Fermentert plomme til dessert både i is- og plommeform er lagt oppå en saftig og smaksrik nøttebunn med knasende marengs på toppen. Ikke like vakkert presentert som de andre rettene, men den er passe søtt, har ulike teksturer og en grei avslutning på måltidet.

– Foreløpig er Villa Heftye en restaurant der du husker stedet bedre enn maten. Jeg gleder meg til å prøve uteserveringen til våren og se om maten er ett hakk bedre, avslutter spisefølget.