«Praying for Armageddon» har upåklagelig timing

Det er ingen hemmelighet at den evangeliske bevegelsen på ytre høyre fløy i USA bærer på en visjon om en snarlig apokalypse i Jerusalem.

Slik de leser Bibelen, vil det bane veien for det nye kristne tusenårsriket. Jesus vil vende tilbake på sin hvite hest, men ikke for å dele brød. Nei, det er maskingevær og sverd han vil bruke når han skal skille de troende fra de vantro.

Tidligere har slike fantastiske undergangsprofetier blitt avfeid som det de er: forrykte fantasier fra ekstreme miljøer. Men som så mye annet spinnvilt tankegods, har det likevel funnet veien inn i mainstreamkulturen og blitt omfavnet av kretser nær den politiske makten.

I den amerikanske kongressen sitter representanter som tror på denne profetien. Donald Trump leflet med disse fantasiene da han stilte som presidentkandidat. Denne filmen hevder, med rimelige argumenter, at han vant valget på det.

Da han åpnet den nye amerikanske ambassaden i Jerusalem, tok de evangeliske lederne det til inntekt for sin lobbyvirksomhet. Nå gjenstår det bare at Hamas angriper Israel, hevder de i denne filmen. Da kan den endelige krigen begynne.

Man kan i hvert fall ikke anklage dem for å vise dårlig timing.

Den norske regissøren Tonje Hessen Schei, og hennes medregissør Michael Rowley, har laget en høyaktuell film som sikkert vil bli oppfattet som kontroversiell i USA og enkelte kristne miljøer i Norge.

Årsaken er at den også setter spørsmålstegn ved den massive amerikanske støtten til Israels okkupasjon av palestinske områder. Filmen hevder at støtten er drevet av apokalyptiske forestillinger som ikke er blitt møtt med stort nok alvor, nettopp fordi de er så avsindige. Men det er på tide å ta disse kreftene på det største alvor, mener filmskaperne.

De får god hjelp av den pinlig korrekte journalisten Lee Fang. Han har brukt mye spalteplass i nonprofit nyhetsorganisasjonen The Intercept på å dekke samrøret mellom religiøse ledere og politikere i Washington. Fang introduserer oss for karismatiske evangelister som Robert Jeffress og John Hagee. Videre forklarer han deres unike tilgang til kongressen og Det hvite hus.

Både Jeffress og Hagee er fascinerende personligheter. Den ene uhyggelig gemyttlig og vennlig, den andre nesten gammeltestamentlig og «larger than life» i sin visuelle fremtoning fra talerstolen.

Dessverre kommer vi aldri i nærkontakt med sistnevnte. Han holder pressen effektivt på avstand. Men filmskaperne har fått et bein innenfor en mer uortodoks organisasjon som heter Mission M25. De utgjør en motorsykkelklubb som reiser gjennom USA for å spre det samme budskapet.

Lederen Gary Burd blir bevegelsens humane inngang for oss, selv om han er aldri så ekstrem i sine holdninger. Han er vennligheten selv og overbevist om at budskapet hans er så sterkt at det vil skinne over kritiske filmskaperes innvendinger.

Det taler til filmskapernes fordel at de lar ham fremstå som sympatisk og menneskelig. Det er en kvalitet en film med så mange tematiske talking heads og abstrakte religiøse referanser, sårt trenger.

Disse karismatiske lederne, inkludert Burd, har vi likevel sett før som typer i en eller annen form innen både fiksjon og dokumentar. De er ikke, tross sine fargerike visjoner og opptredener, det som gjør denne filmen unik. Det er det gravejournalistikken som bidrar til.

Det mest oppsiktsvekkende for meg, var dokumentasjonen av hvordan disse ekstreme evangelistene har fått nærmest fritt leide blant unge nyrekrutter i det amerikanske militæret. Her fores sårbar ungdom med dommedagsprofetier før de drar ut på oppdrag rundt om i verdens konfliktområder.

I vår polariserte tid vil noen sikkert etterspørre motstemmer – noen som kan fortelle oss at disse fundamentalistene bidrar med noe verdifullt. Men jeg synes hovedaktørene i disse miljøene bidrar til det ved å få snakke åpent om sin tro og hva den betyr for dem.

Jeg savner ikke nødvendigvis motstemmer, men kanskje kommentarer som kunne gått enda dypere og historisk til verks i skildringen av både fundamentalisme og våpenkultur.

Michael Rowleys kamera er ikke en «flue på veggen» som avslører sensasjonelle ting. Hans kamera gir oss likevel interessante sveip underveis. Det kan være små detaljer, som hjemløse amerikanere i teltleir i bakgrunnen mens Burd og hans trosfeller i forgrunnen står i bønn for at Gud skal beskytte staten Israel.

Filmen forfølger en rekke krevende hovedspor mellom USA og Israel som ikke alltid lar seg forene like uanstrengt. Det er som om tematikken noen ganger blir for omfattende for en langfilm. Men Hessen Schei og Rowley kommer til slutt i mål med dette ambisiøse løpet.

Dette er en film som vil skape bølger.