Pedojegere i periferien

12 år gamle Bailey vil være pedojeger og beskytte småbarn mot overgrep. Vi følger henne gjennom én intens sommeruke som former henne på godt og vondt. Spillefilmen «Bird» foregår i Kent i Sør-England, hvor den prisbelønnede filmskaperen Andrea Arnold (63) selv vokste opp.

Helt i starten får vi et overblikk over den slitne bydelen hvor handlingen utspiller seg. Vi ser ekte mennesker som bor der. Kamerat zoomer ofte inn på tagging på vegger, ordene formilder både banneord og optimisme. Denne autentisiteten løfter filmen.

Selv om handlingen er fiksjon, og fortellingen har innslag av magisk realisme, har hovedpersonen Bailey noen ting til felles med manusforfatter og regissør Andrea Arnold.

Filmskaperens foreldre var bare tenåringer da de fikk henne. Hun vokste opp i en kommunal bolig med moren og en søskenflokk.

Før Arnold fikk råd til å studere, jobbet hun som skuespiller. Hun vant en Oscar for den første kortfilmen hun regisserte. Siden er briten blitt en gjenganger på filmfestivalen i Cannes. Både gripende «Fish Tank» (2009) og eminente «American Honey» (2016) vant priser der. Også «Bird» hadde premiere i hovedkonkurransen i Cannes.

Andrea Arnolds filmer skildrer ofte sårbare unge jenter som mangler et sosialt sikkerhetsnett mange av oss tar for gitt.

Bailey bor i en falleferdig leilighet med storebroren og pappa Bug (Barry Keoghan).

Da faren forteller at han skal gifte seg med sin ferske kjæreste, blir Bailey sur og opprørt. Bryllupsfesten skal finansieres med narkotika. Faren har fått tak i en såkalt «narkopadde». Hvis han bare greier å skremme det stakkars dyret på riktig måte, skal det skille ut et psykedelisk slim.

Faren og kompisene tyr blant annet til allsang av Coldplays «Yellow» for å stresse dyret. Slik overraskende bruk av britiske pophits gir filmen tiltrengt humør. For «Bird» balanserer hele tiden på grensen til å kunne beskyldes for å fråtse i fattigfolks tristesse.

Nykiya Adams (nå 15 år) er fabelaktig i hovedrollen som selvsikre Bailey. Fra første scene er vi tett på jenta. Vi ser omgivelsene gjennom hennes blikk og blir kjent med hennes fantasiverden. Bailey bruker mobilen til å lage historier, og hun filmer fugler konstant.

12-åringen begynner også å filme tenåringer som utøver vold mot voksne de mener forgriper seg på barn. Ungdommene snakker om at de er med i en borgerverngruppe.

At de tar loven i egne hender, blir et symptom på hvor oversette de er. Bydelen er preget av foreldre som ruser seg. Den har tilsynelatende ingen offentlige instanser som bistår de skakkjørte familiene gjennom sommerferien.

Pedomotivet skaper nerve i en film, som i flere partier preges av dvelende og poetiske naturbilder. Motivet gir også Bailey mulighet til å vise seg som en modig og handlekraftig jente. I stedet for å rette aggresjonen innover og bli selvdestruktiv, hjelper hun andre.

Bailey finner støtte i en mystisk, ung mann som kaller seg Bird (Franz Rogowski). Filmen mister litt retning idet Bird introduseres. Hva vil filmskaperen med denne karakteren? Og hvorfor får Bailey så raskt tillit til ham?

Etter noe dveling får filmen igjen driv når Bailey avdekker et problem hun vil ordne opp i.

«Bird» er selvsikkert klippet og nydelig fotografert på 16 mm av Robbie Ryan. Den utmerker seg også med eminent skuespill.

Størst inntrykk gjør Barry Keoghan i rollen som faren Bug. Den irske stjernen («Saltburn» og «The Banshees of Inisherin») har ofte spilt pussige typer. Her portretterer han en umoden tenåringsfar som etter beste evne forsøker å ta vare på flokken sin. Han fremstår lenge som en udugelig forelder, men evner også å fremkalle noen rørende øyeblikk.

«Bird» er en velspilt og solid film om fattigfolk i en vingeklippet velferdsstat.