Gode dipper og tørt kjøtt på Feniqia

Kræsj! Knas! Skrik! Slik ville en snakkeboble i Donald sett ut da parasollen lander over nabobordet på Feniqia restaurant i Bjørvika. Foreldre og barn blir slukt av den hvite solskjermen, men heldigvis virker både små og store uskadet etter å ha blitt pakket ut av paraplyen.

Det lader opp til tordenvær i Oslo, og skruer i de tynne terrassebordene er ikke nok i de kraftige vindkastene. Jeg og kjæresten holder hardt på glassene med det libanesiske ølet Almaza med pene sitrustoner og lett krydderpreg.

Feniqia startet opp i Lillestrøm i 2019 og åpnet dørene i hovedstaden to år etter. De ble kjapt populære, spesielt etter at Bjørn Eidsvåg fortalte at dette var blant hans favorittsteder i Oslo.

Bjørvika har vært gode til å planlegge hvilke spisesteder som skal inn på området. Variasjonen er bred. Varemottaket og Maaemo byr på luksus, mens både Betong, Vaaghals, Code, Palate, Dapper og Platz har mat av god kvalitet.

Hos Feniqia er det libanesisk for alle pengene, og vi kjører på med klassiske dipper og en «mix grill». Det er ikke det smarteste valget i vi har tatt.

Først litt skryt! Lokalet til Feniqia er lyst og behagelig og servicen hyggelig og imøtekommende. Det er også stas at de har en del viner fra Libanon på menyen. Utvalget av libanesisk på Vinmonopolet er bra, så det er all grunn til at også vinkartet på Feniqia skal blomstre.

Vi velger Ch. Ksara Blanc de Blancs 2022, en fyldig hvitvin laget på druene chardonnay, sauvignon blanc og sémillon. Den passer fint til dippene som nå er på vei til bordet.

Hør på dette: Hummus Beirutu, muhammara og baba ghanouj. Det er SÅ godt, og her leverer Feniqia bra. Kikertpureen hummus er fyldig og har en deilig smak av hvitløk og nøtter fra sesampastaen tahini. Den er syrlig, frisk og mektig.

Det deiligste med meze er å sitte og dyppe pitabrød i alle de ulike skålene med dipper. Paprikavarianten muhammara er en favoritt. Kombinasjonen med valnøtter og søtlige tomater er gull. Denne gangen er det likevel baba ghanouj som vinner. Den er dødsgod! Småbitter og mild aubergine er blandet med masse tahini, rimelig med olivenolje og en god skvis sitron. Neste gang vil vi gjerne ha den med mer granateple.

Vi titter over til Clemenskvartalet hvor Bjørvikas siste tilskudd begynner å bli ferdig. Nylig åpnet Lutlaget noen hundre meter unna, og beboerne gleder seg sikkert over at Vinmonopolet har slått seg ned her.

Gjestene på Feniqia denne kvelden er en blanding av par, familier og små vennegrupper. Meze er en morsom måte å spise mat sammen med andre på.

Pitabrød og zaatarbrød har vi fått saftigere på tidligere besøk her, men det er ikke her restauranten svikter. For det gjør de med retten mix grill. Snakk om å suge kraften ut av maten. Her burde man heller hatt én kjøttvariant i ett større stykke.

Små, tørre biter kyllingfilet og gjennomstekte biter indrefilet av biff duger ikke. Lammekjøttet shish kefta er det eneste som får godkjent, men også her mangler noe saftighet. Når grillede tomater og løk er de beste delene av en mix grill-bestilling, så bør det ringe noen alarmklokker.

Vi sjekker også ut noen andre varmretter for å se om kjøkkenet har sovnet. Disse bestillingene viser at Feniqia kan bedre. Falafel er sprø og smaksrik med pent krydderpreg og en god hvitløksdominert yoghurtsuppe kalt tarator. Det frisker opp retten og er en vellykket servering.

Pannestekte tigerreker er faste og smakfulle, men burde kommet med mer hvitløk. Den libanesiske lammepølsen sujuk burde det vært mer trøkk og smak i. Nå er den noe tam der den ligger i blandingen av paprika og tomater.

Ingen baskisk ostekake her, heldigvis, for Feniqia har sin egen libanesiske variant kalt osmanlieh. Det kremete, nøttaktige fyllet ligger i midten av knasende sprø strimler laget av filodeig. Restauranten har toppet den med pistasjenøtter og er en veldig søt og god avslutning på et veldig variert måltid.