Hver tirsdag kl. 15.30 ringer Berit Smestad Paulsen på døren utenfor venninnens leilighet på Aker brygge.
Siden 1995 år har de gjort det samme: Først går de for å trene, så drar de tilbake til leiligheten for å dusje, før de til slutt nyter forrett, hovedrett og to glass vin på en restaurant i nærheten. Aldri mer. Aldri mindre.
Avtalen begynte som et pusterom i en travel arbeidshverdag. Nå er damene blitt 80 år, og de har opplevd mange restauranters vekst og fall.
Konsept, konsept, konsept
Det siste byggetrinnet på Aker brygge sto ferdig på slutten av 1990-tallet. Parallelt gikk matbyen Oslo gjennom store forandringer. Arne Brimi og Eivind Hellstrøm bemerket seg i internasjonale kokkekonkurranser.
Signe og Berit har i 30 år sett hvordan utvalg og kvalitet gradvis har endret seg.
Nå mener de ideen om «et nytt konsept» er i ferd med å ta helt av:
– Gode restauranter blir pakket ned, og så prøver de på noe med en morsom innredning eller et ubrukelig konsept som gjør at de går dukken etter noen måneder, sier Signe.
– Har du et eksempel?
– Da Beach club på Aker brygge ble lagt ned, kom det plutselig et konsept med mexicanske lefser med noe smått på. Det varte selvfølgelig bare i tre måneder. Skal man lykkes i dag, må det være noe nytt og spennende.
Berit fullfører venninnens resonnement:
– Mange restauranter er for like.
Tweed og hvitsnipp
– Hva er greia med Aker brygge? Hvorfor besøker dere ikke andre bydeler?
– Vi er sultne etter trening og orker ikke å gå så langt. Og restaurantene her går jo konkurs hele tiden, så vi får alltid prøvd noe nytt, avslutter Signe.
Louise og Lofoten er to steder som har vært på Aker brygge siden starten. Ifølge venninnene er klientellet på de to spisestedene nøyaktig det samme som på midten av 1990-tallet:
– Det er herreselskapssteder. Vi må le litt av Louise og liker oss ikke spesielt godt der. Drar du dit før jul, er det bare hvitsnipp og menn i tweed, sier Signe.
Damenes tirsdagsdate har flere «regler». Restauranter som i deres øyne har underprestert, får som regel en ny sjanse. Det er grunnen til at de denne tirsdagen har tatt turen til Asia Aker brygge. Forrige gang var de «helt passe fornøyd.»
Denne gangen faller forretten i smak.
– Røkte edamamebønner med maldonsalt. Disse var gode, sier Signe.
Damene har en forkjærlighet for asiatisk mat. Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten
FAKTA
Berit og Signes favoritter på Aker brygge
Rorbua: Test hvalbiffen.
Arts restaurant på Tjuvholmen: Råvarer fra Middelhavet. Et høydepunkt!
Sakee sushibar: Bedre enn Alex sushi, mener venninnene.
Mr. Bay
De sier det i kor: Mr. Bay på Tjuvholmen.
– Vi har aldri vært på en restaurant med like gode smaker. Vi gikk alltid dit hvis vi skulle feire noe. Det var spesielt en hovedrett som var veldig god, med indrefilet og bacon rundt, minnes Berit.
Gåseleverpostei, som er blitt en omdiskutert rett, var en annen smaksvinner hos Mr. Bay.
Siden har de tenkt mye på hvor kokken er blitt av.
– Vi savner ham, sier Signe.
Svenskene som favoritt
En sjelden gang er maten så ille at damene ikke drar tilbake. En slik opplevelse hadde de på Nasjonalmuseet før jul.
Berit forteller at hun bestilte andebryst. Sausen uteble. Da hun omsider fikk den, var den sur.
– Og det var uendelig dårlig service. Det sto fire stykker og hang over disken. Det var flere på jobb enn det var gjester, legger Signe til.
– Hvordan vil dere generelt si at servicen er i dag, sammenlignet med i 1995?
– Nå kan det være servitører som virkelig ikke har peiling. Det hendte aldri før, mener Signe.
– Perioden med de svenske servitørene, var best. De var så serviceminded. I dag er det altfor mange som ikke skjønner norsk, mener Berit.
Penang curry, sesongens grønnsaker og peanøtter. Hovedretten ankommer bordet på Asia.
Signe er klar i talen:
– Karakter 3. Altfor mye peanøtt- og chillismak. Hvor ble det av resten?
Berit liker sterk mat og høyner: – En firer. Men jeg er enig i at chilien tar overhånd, sier hun.
– Hvor drar dere hvis det er blitt mange dårlige matopplevelser på rad?
– Da må vi på Sakee sushibar, forteller Signe.
Så fort treningsøkten på Studio jobbsprek er ferdig, titter de inn i lokalet som ligger vis-à-vis og ber kokkene om å holde av to plasser.
En halvtime senere venter sashimi, vårruller og nigiri-fest:
– De kjenner oss så godt at de husker hva vi pleier å spise, ler Berit.
Venninnene møttes for første gang i 1962, mens de studerte farmasi. Siden har de holdt sammen. Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten
Sara Weiberg, daglig leder for serveringsstedene på Nasjonalmuseet, svarer følgende på kritikken:
Det var leit å lese at aktuelle gjester ikke hadde en god opplevelse her.
Sausen vi serverte, var en balsamico glace. Denne er nokså syrlig. Det var synd at dette ikke falt i smak.
Denne dagen har vi dessverre hatt en svikt i våre i våre service-rutiner. Vi jobber kontinuerlig med å heve kunnskapsnivået til våre ansatte og hvordan vi skal være i møter med gjester.
Vi vil gjerne invitere gjestene tilbake slik at vi får muligheten til å vise oss fra en bedre side.