Izer Aliu gikk ut av Den norske filmskolen i 2012 med en kortfilm som vant student-Oscar. Han gikk videre med «Fluefangeren», en av de mest bemerkelsesverdige debutene i nyere norsk spillefilm. Den ble nominert til Nordisk Råds filmpris.
Etter et mellomspill som regissør for NRK-serien «Jordbrukerne» (2021) er han tilbake med en ny spillefilm, fra sin egen oppvekst i forstaden utenfor Göteborg.
«12 bragder» tilhører en type forstadsfilm det finnes mange forløpere av – fra Fellinis «Il Vitelloni» til Scorseses «Mean Streets» og franske «Hatet».
Det handler om ungdom med immigrantbakgrunn som bygger sin identitet på gjengmedlemskap og ikke ser noe av verdi i det svenske storsamfunnet.
Men der «Hatet» skildrer de franske forstedene som en kruttønne, velger Aliu å fremstille utenforskapet på en mer forsonende måte.
De unge føler seg utenfor, men kjeder seg ikke. De fordriver tiden med ville påfunn og egger hverandre til overskridende handlinger. Og de liker å fortelle hverandre historier der de overdriver sin egen betydning.
«12 bragder» tar deg med bak fasaden på «svenske tilstander» Foto: Merfilm
Upålitelig forteller
Bare ta denne filmens forteller, Salle, som eksempel. Vi forstår tidlig at han er helt upålitelig som sannhetsvitne. Men han er altså plukket ut til å formidle historien om den gangen tenåringen Fuad måtte utføre 12 bragder for å bli tatt til nåde av sin lokale gjeng. Han ble utstøtt fordi han rømte fra en slåsskamp der Salle ble banket opp.
Nå må Fuad betale prisen ved å gjennomføre 12 grenseoverskridende handlinger, noen kriminelle, andre mer banale og kleine, men like fullt bragder i de unges øyne.
Dette er ingen usminket, realistisk skildring av den svenske förorten. Til det er de stilistiske grepene og fortellergleden altfor iøynefallende.
Manusforfatter og regissør Aliu har her gjenskapt ungdomstidens mytologiske landskap med egne legender og æreskodekser. Mens vi følger Fuads absurde forsøk på å gjenopprette sin ære, blir vi samtidig introdusert for en rekke digresjoner fra små og store hendelser i lokalmiljøet.
Gjengen som én organisme
Vår forteller Salle spoler frem og tilbake, ber oss vente, for så å hente frem en tråd han forlot for en halvtime siden. Det skaper en spennende og uforutsigbar dynamikk, men gir oss liten mulighet til å feste vår lit til noen i rollegalleriet.
Dette er en skildring av gjengen som én organisme, om umuligheten av å finne en identitet utenfor. Fuad er hverken interessant eller sympatisk nok til at vi føler empati med hans skjebne. Han er en ryggesløs feiging, i hvert fall om vi skal tro Salle (det er den eneste gangen jeg velger å stole på fortelleren).
Det er filmens fremste utfordring: ingen i gjengen står ut som interessante som enkeltindivider. De er mest underholdende når de løper i flokk. Men det skaper en monotoni som i lengden blir litt slitsom. Særlig gjengleder Salle er en prøvelse å følge.
I «12 bragder» er gjengen et hjem. Foto: Merfilm
Lekenhet i svart-hvitt
Heldigvis er det øyeblikk som river oss vekk fra den statiske interne dynamikken i gjengen. Som når Fuad tar sin morsomme variant av Muhammad Alis «rumble in the jungle»-dansing, da han må slåss mot lokalmiljøets versting.
Denne filmen har lite til felles med Alius debutfilm som mange trykket til sitt bryst. «Fluefangeren» var en mer elegant utformet lavbudsjettfilm, med en langsom klipperytme. Her er rytmen hurtigere og mer rastløs. Det er på mange måter et bedragersk univers der vi ikke kan stole på noen – aller minst fortelleren.
Men vi kan fortsatt stole på Izer Alius talent, selv om filmen ikke helt oppfyller løftet fra «Fluefangeren».
Og med fotograf John-Erling Fredriksens lekne kamera har filmen funnet en svart-hvit innramming som kler denne mytologiseringen av den svenske förorten.
