Upersonlig om arbeiderbevegelsen

I en tid med falmende klassebevissthet er det forfriskende å reise mer enn 100 år tilbake med filmen «Sulis 1907».

Regissør Nils Gaup har gjort en overbevisende jobb med å gjenskape samfunnet omkring Sulitjelma Gruber i Nordland.

På begynnelsen av 1900-tallet var dette landets nest største industribedrift og det største bergverket. Siden selskapet eide hele området, kunne de behandle arbeiderne mer eller mindre som slaver.

Med en teft for enkle og fortellende bilder som er sjelden blant norske filmskapere, tar Gaup oss med til et avgjørende opprør i landets arbeiderhistorie.

Selv om filmen i for stor grad handler om én skurkaktig industriherre som undertrykker arbeiderne, fremfor å fokusere på det forkvaklede systemet som gjør undertrykkelsen mulig, fungerer den i alle fall som en effektiv påminnelse om at vi ikke skal ta rettighetene våre for gitt.

Et større problem er at fortellingen virker mer interessert i å kommunisere nettopp hvor viktige disse historiske hendelsene er, enn å fordype seg i karakterene som gestalter dem. Dette gjør dessverre at den mister en del emosjonell kraft.

For så vidt tar den seg god tid i begynnelsen til å etablere hovedpersonen, svenske Konrad Nilsson (Otto Fahlgren). Etter sin fars død blir han auksjonert bort i Norge. Her må han jobbe for kost og losji til han fyller 21.

Fem år før kontrakten utløper, rømmer han til Sulitjelma for å tjene sine egne penger i gruvene. Skepsisen han møter fra både ledelsen og de store, sterke arbeidskarene, er både overdreven og merkelig motstandsløs.

Selv om vi får se blemmene i håndflatene fra det harde arbeidet, føles det som et blaff av tid passerer fra han blir avfeid som «jævla veik», til samme kollega klapper ham på skulderen og sier: «Du har’e i ræ!» Manusforfatter Christopher Grøndahls dialog er effektiv, men sjablongmessig. Den mangler personlighet og poesi.

Kollegaen er for øvrig spilt med overbevisende intensitet av Rune Temte. Han er den største og sterkeste og mest minneverdige av arbeidskarene i Hanken Gruve.

Simon J. Berger er også karismatisk som den svenske direktøren Wenström. Han presser arbeiderne til å gjennomføre livsfarlige sprengninger. Wenström undertrykker også det gryende opprøret med splitt-og-hersk-metoden. Ved å manipulere Konrad til å spionere på kollegene sørger Wenström for at den naive unggutten kommer i skvis mellom dem og ledelsen.

Mindre overbevisende er Alexandra Gjerpen i rollen som oppvigleren Helene Ugland. Hun er den tilsynelatende eneste karakteren direkte basert på en virkelig person. Det er neppe Gjerpens feil, men snarere at filmen introduserer henne i forbifarten uten å gi henne noen særlig personlighet utover å agitere.

I talene sammenligner hun arbeidernes kummerlige kår med sjefenes og ingeniørenes luksus. Problemet er at vi egentlig ikke tror på at hun eller noen av disse andre karakterene lider noen nød.

Jeg mistenker at de har castet en skuespiller med mye iboende personlighet med håp om at hun skulle dekke over hvor halvskreven karakteren er.

Filmens største problem er Konrads manglende kompleksitet. Om vi på noe tidspunkt hadde vært usikre på hvorvidt han kom til å velge saken eller den mer selvsentrerte drømmen om å reise til Amerika, kunne dette ha blitt et skikkelig medrivende drama.

Men «Sulis 1907» vet så altfor godt hvor den er på vei med sitt interessante utgangspunkt og sin fascinerende tidskoloritt. Filmen handler rett og slett ikke om komplekse enkeltmennesker som befinner seg midt i historiske hendelser, men om arbeiderbevegelsens betydning for Norge.

Jeg er ikke uenig med budskapet. Og selvfølgelig er det verdifullt å bli påminnet om hva andre har ofret for at vi skal ha det relativt greit. Slik sett er filmen lærerik og aldri kjedelig. Men den ville ha vært mer virkningsfull, både som film og som påminnelse, om man brydde seg mer om karakterene.