Maten er dødsdigg på Avalon, så hvor er gjestene?

En restaurant som balanserer mellom fine dining og koselig søndagsmiddag. Både litt stivt og nedpå. Går det an?

Javisst! Bli med til en helaften på Avalon.

– Jeg har gått forbi en håndfull ganger de siste månedene, og hver gang har det vært ganske glissent.

Spisefølget forteller dette fordi restauranten er tilnærmet tom. Det er riktignok en ukedag. Vi er ett av tre bord. Det er bare én servitør på jobb.

Jeg tenker i mitt stille sinn at det ikke er så rart. Vi befinner oss i et av byens minst sjarmerende områder. Alle harde uttrykks mor – Nasjonalmuseet – er en av flere tunge fasader som utgjør «utsikten».

Menyen består i hovedsak av deleretter. Er dagsformen dårlig eller du føler deg sliten, kan menyen på Avalon fort virke overveldende. Det er så mange valgmuligheter her.

Har du overskudd derimot, er menyen en fest. I kveld har vi heldigvis det!

Skal vi ha det hyggelig i de kalde lokalene, må vi selv skru opp stemningen. Vi bestiller derfor suksessformelen champagne og vannbakkels med rømme og løyrom.

De Sousa Brut Grand Cru Réserve er frisk med behagelige, små bobler. Nydelig til den sjenerøse munnfullen med rømme og rogn.

Vi holder det enkelt og høstlig med forrettene. Husets brød med rørossmør må testes. Det må også bli kantarelltoast og det som muligens er blitt en slags signatur: Et stort margbein fylt med tartar og sprøstekte brødsmuler. Slurp!

Brødet har kun tre ingredienser, forteller servitøren vår. Det er poteter, egg og emmer. Det er ganske grovt og kompakt – og kommer rett ut av Josper-grillen på kjøkkenet. Det er godt, men vi merker at ganene er blitt vant til surdeigsbrød som er kaldt nok til at den kan holde på gode klatter smør, eventuelt brioche som smaker smør.

Det føles litt sunt, dette her. Men også kult at de bruker urkorn og gjør noe litt annet.

Litt nedtur at kantarelltoasten vi får samtidig, er laget med samme brød. Til gjengjeld er den svært vellykket. Den har en konsentrert smak av kantarell. Smeltet Västerbotten-ost oppå soppen binder det hele sammen.

Tartaren er en liten genistrek. Grillet margbein fylt med finkuttet kjøtt. Nå har vi en frisk og fyldig chardonnay fra Jura i glasset – Tissot Rose Massale. Bitene der man får med sprø brødsmuler er klart best. Jeg savner dog litt salt i denne retten.

Tidenes luksusproblem. Det er litt for vanskelig å velge hovedrett. For å få et inntrykk av stedet bestemmer vi oss for å prøve litt av hvert, men jeg lurer fortsatt på hva jeg hadde gått for, om vi bare hadde vært to som skulle kose oss i kveld.

Men vi er mange og kan meske oss. Det gjør vi med kyllinglår fra Hovelsrud gård, lammeribbe og fjellørret.

Servitøren vår er ikke redd for å mene. Noe som er veldig forfriskende. Hun foreslår tre sideretter hun mener passer til alle proteinene. Stekte kantareller mangler litt salt, og skulle gjerne fått flere minutter i pannen. En endivesalat er sprø, syrlig og akkurat passe bitter i møte med de fete rettene den skal akkompagnere.

– Man trenger ikke saus med denne potetstappen.

Bordvennen både nikker og tygger. Vi har fått to skåler med potetstappe. Potetene er lett most med skallet på og vendt i masse smør.

Den er god til alt vi spiser.

Kyllinglårene er grillet, og vi får både sprøtt skinn og saftig kjøtt. Ørreten har også fått en runde over kullet. Siden den serveres samtidig med både lam og kylling må den vente litt, og dermed føles den hakket overstekt. Her kunne de med fordel servert proteinene i to omganger.

Så, til kveldens tydeligste minne. Lammeribbe. Kjøttet er godt krydret og grillet til perfeksjon. Et par biter kjøtt, potetstappe og salat, og jeg glemmer at jeg er i stive omgivelser. Følelsen av søndagsmiddag tar over mens jeg gnager på kjøttbeinet.

Det er litt forskjell på dessertmagene rundt bordet. Mens den ene går for blåmuggost, går andre for både sjokoladefondant og blåbærpai. Den siste vil ha is og bestiller seg en liten kule av husets pepperkakeis. Det er bare september, men det frister.

Da en av oss får tidenes åpenbaring, blir nivået av stønning og gledeshyl høyt.

– Man kan jo blande blåmuggosten med pepperkakeisen!

De er helt nydelige hver for seg, men et sprengstoff sammen.

Også sjokoladefondanten tilfredsstiller. Vi er så vidt nær kakens ytre hinne før det skvulper ut sjokolade. Den kunne vært hakket kraftigere (kakao-messig), men den sitter.

Blåbærpaien er den kanskje minst vellykkede desserten. God smak av blåbær, men kaken er altfor myk.

Avalon serverer en god blanding av folkelig og fancy mat der fellesnevneren er ordet raus. Upåklagelig service, men her må det noen grep til. Mat og stemning står i sterk kontrast til hverandre.