Passe hett på Smelteverket

Det avlange lokalet har plass til mange gjester, og denne ettermiddagen er det så vidt vi klarer å presse oss sammen ved et bord. Det er flere store selskap som har benket seg langs veggen, og det har begynt å danne seg kø ved den 27 meter lange bardisken, som stedet hevder er Skandinavias lengste.

Spisekartet har skiftet siden sist. Tapas, texmex har måttet vike for et enda større utvalg asiatiskinspirerte retter ved siden av pubmat som burger, pulled pork og fish’n’chips.

– Prisnivået har øket litt, men ikke mye, og du betaler omtrent like mye som du ville gjort oppe i Mathallen, mener Bordvenninnen.

Vi starter med vårruller, friterte kongereker og en steam bun duo, som består av dampede melboller fylt med pulled pork og fritert kylling. Bestillingen gjøres i baren, hvor du også kan kikke på krittavlene der øltilbudet står skrevet.

Det er flere i køen foran oss som ikke klarer å bestemme seg for hva de vil drikke, så Spisevennen begynner å miste tålmodigheten.

– Slik er det nesten hver gang jeg er her! De burde hatt en ølmeny på bordene også, sier han.

Til slutt er det vår tur, og jeg tar en vanlig pils mens Spisevennen ser ut til å ha vanskelig for å velge drikke.

– Jeg tar en IPA, sier han til slutt.

Vi får utdelt en nummerskilt slik at servitøren vet hvilken bord som skal ha maten.

Akkurat som forrige gang tar det sin tid å få mat, men til slutt kommer vårruller og friterte kongereker på bordet. De dampede melbollene kommer like etter.

– Jeg trodde vi bestilte vårrull med and, men det smaker ikke mye fugl av disse, sier Spisevennen.

Det er heller ikke mulig å få øye på kjøtt i vårrullen, men servitøren mener det er riktig bestilling.

Friterte kongereker er midt på treet, selv om de er knasende sprø utenpå. Steam buns-ene er også en blandet fornøyelse, den med pulled pork er langt bedre enn den med fritert kylling, der selve kyllingen er en anelse tørr. Søtpotetfrisene er derimot bra.

Neste runde lever heller ikke opp til forventningene: Pekinganden er tørr og pannekakene lunkne. Sausen til setter heller ingen spor. Cheeseburgeren på brioche med smeltet cheddar, aioli og spretne fries er bedre, mens fish & chipsen er et merkelig sammensurium av hvit fisk, laks og reker. De to sausene gjør heller ikke mye av seg. Alt i alt er hovedrettene – eller store porsjoner som de kalles her – skuffende.

Vi tar enda en tur til baren for å finne noe spennende å drikke, men der har en vennegjeng innledet en lengre dialog med bartenderen om de forskjellige øltypene, så vi bestemmer oss for å ta den siste ølen oppe i Mathallen isteden.

Nettopp her ligger skuffelsen etter vårt besøk: Vi føler ikke at Smelteverket kan tilby noe mer eller annerledes enn konkurrentene opp trappen.

– De er blitt altfor like resten av Mathallen, mener Bordvenninnen. – Når menyen ikke lenger skiller seg ut fra det man ellers får her og servicen er for ujevn, er det lite som tilsier at man skal dra ned hit.

– Smelteverket er det beste stedet i Mathallen for en øl, mener Spisevennen. – Men maten kommer i andre – nesten tredje – rekke nå.