Ekte italiensk

– Ahh, tenk å få grillet blekksprut på en uteservering. I Oslo – i oktober! Willie tar en slurk siciliansk hvitvin og ser ut til å drømme seg helt bort.

Han ignorerer koket fra hundrevis av publikummere som venter på å slippe inn på Folketeateret ved siden av. Overser boblejakker og vintersko, kjenner bare duften av nygrillet sjømat og innkokte grønnsaker.

Så la det være sagt med en gang: Forretten Polpo & caponata er alene grunn god nok til et stopp på pastabaren Scarpetta.

Den enkle restauranten i Folketeaterpassasjen overtok i vår Cantina Cortinas lokaler. Ved første øyekast ser stedets lille meny helt tradisjonell ut, med småretter, pasta og pizza.

Det er varianter av klassikere her, som tomatsalat med mozzarella og pasta med ragu. Men i salaten er det også kapers og pistasienøtter, pappardellen er hjemmelaget, og kjøttsausen er basert på villsvin. De to sicilianske brødrene som regjerer på kjøkkenet, har ikke falt for fristelsen å fornorske oppskriftene sine, her er det ansjos, kapers og speck i annenhver rett. Nei da, selvfølgelig er det ikke det. Men ingredienslisten er befriende original.

Medinnehaver Antonio Corrado ble intervjuet i Finansavisen i mai, og fortalte der bakgrunnen for restaurantnavnet, som betyr «liten sko»:

– Men fare la scarpetta er også det man gjør med brødet når man har spist opp pastaen sin, nemlig å skrape opp resten av den gode sausen, forklarte han.

På disken i enden av uteserveringen står det riktignok en stor bakke med ferskt brød, men vi får ikke noe av det. Selv om vi får veldig gode sauser, ikke minst den nevnte caponataen.

Caponata er Sicilias svar på fransk ratatouille, en kokt grønnsakrøre bestående av blant annet squash, aubergine, selleri, kapers og oliven. Lag på lag med gode smaker som gir dybde og varme til den møre, grillede blekkspruten.

Jeg er ikke like heldig med min Insalata di burrata. Tomatene er iskalde og smaker lite. Burrataen blir litt for fet, men det balanseres godt med syrlig kapers og nøtter til.

Corrado og servitørene løper hit og dit med glass og tallerkener, ordrene smeller på italiensk, det er liv og røre og høy stemning på uteserveringen en tidlig kveld.

Inne i restauranten er det enkelt innredet med pistasiegrønne vegger (som nok passer i en italiensk isbar om sommeren, men her blir ganske kaldt og rart), rørstoler og ambulerende fotokunst på veggene. På det nedre nivået er det en liten disk der det på dagtid selges italienske delikatesser og pasta.

Pastaen på Scarpetta er et kapittel for seg. Laget for hånd på restaurantkjøkkenet og helt, helt fersk. Willie tar sjansen på retten kalt Rigoli alla puttanesca, som løselig kan oversettes med den prostituertes pasta. Uansett er det tykk spagetti i en het saus med tomater, ansjos, oliven, capers og chili. Ansjosen gir masse umami, så smaken er mye rikere og fyldigere enn man skulle tro.

Også denne gangen taper jeg. Min risotto, med salsiccia-pølse, sopp og rødvinssaus, er nydelig tilberedt, kremet og med god tyggemotstand, men dessverre for salt. Vi får tro det er en glipp fra et kjøkken som ellers viser stålkontroll.

Ikke minst på desserten, der de sicilianske brødrene byr på hjemmelaget canolo, Tony Sopranos yndlingskake. Her er det friterte bakverket fylt med ricottakrem, det er søtt, fett og syndig godt. En liten espresso er nydelig følge.

Duften av nystekt pizza svever over bordene da gjengen ved siden av oss får sine hovedretter. Vi skåler for at vi kjapt skal tilbake. Vi må jo smake pizzaen også!