Opptur i kjelleren

Never change a winning team, heter det. I Statholdergaardens kjeller er noe ved det vante, og noe overrasker.

Vi har ved tidligere besøk merket oss den høye andelen av lærlinger som er på jobb, og i likhet med forrige gang viser de både entusiasme og kunnskap gjennom hele måltidet.

Den første presenterer menyen og kommer med første post på den oppgraderte vinpakken: en grüner veltliner fra Stift Göttweig i Furth i Østerrike. Man kan velge mellom standardpakke og en med litt edlere dråper. Det skal vise seg at vi ikke kommer til å angre på valget.

Så kommer en ny servitør med en tallerken der de to første rettene – eller smakebitene – er dandert: torsketunge med remulade, grønnkål og en liten tue råkost og lettgrillet laks med sprø rug og syltet agurk.

Vi begynner med laksen. Den fete fisken balanseres av syren, og de små rugkulene gir retten en etterlengtet krønsj. Torsketungene er små, finstemte munnfuller og får et ekstra piff av remuladen.

Neste rett presenteres så å si nøyaktig som under vårt forrige besøk. En tallerken med en stor raviolipute skal snart få følge av en kraftfull suppe. Pastaputen er fylt med oksehale, og buljongen kommer også av enden på Ferdinand. En liten «rull» av lettrøkte linser, halvmåner av småløk og korslagte aspargesbønner topper sammensetningen.

Greco di Tufo fra Pietracupa, den fete og fyldige italiensk hvitvinen vi er blitt servert, står seg godt til den rike buljongen.

Deretter kommer et brudd i «rutinen» fra tidligere besøk. Vi får to deilige smaker av streetfood med gourmetvri: empanadas laget på jackfrukt og takoyaki på blekksprut og villreker.

Førstnevnte er en fritert halvmåne med avokado-wasabi og mango i et hjertesalatblad som er blitt lunet for å ta frem ekstra smak.

Takoyakien, kveldens mest spektakulære rett, har bonito-blader som «danser» på toppen av den varme blekksprut- og villrekekaken. En emulsjon på gressløk og en syrlig ponzusaus topper smaksbildet.

Rettene får følge av en elegant hvitvin fra produsenten Eva Fricke.

Neste vin er også et høydepunkt: en Mâcon Villages fra Joseph Drouhin. Den fete, smørstinne vinen følger en sesongriktig rett: bakt skrei. Den serveres med en delikat twist; karriblomkål setter en spiss på retten, mens spinaten er mer tradisjonelt tilbehør. Sprøstekt torskeskinn sørger for en knasende avslutning.

Etter en slik smaksbombe får vi en hvilerett: ripssorbet med en fluffy yoghurtespuma.

Denne godbiten renser smaksløkene, noe som trengs når vi entrer siste tredjedel av måltidet.

– Er dette det møreste kjøttstykket jeg noensinne har fått? Bordvenninnen er nesten stum av beundring etter to biter av entrecôte, som kommer med en herlig, luftig bearnés, sprø jordskokk og en tykk strek puré, cherrytomat og erte/kålblanding. Kjøttet har en dyprød kjerne og detter fra hverandre så å si uten at man trenger å bruke kniven. Til dette har vi fått en rik, fruktig Barbaresco som smyger seg inntil smakene.

Desserten er todelt: Først får vi ost, så brioche med brunostkrem.

Vinfølget er fra Ungarn og fungerer svært godt til begge – en Royal Tokaji 5 puttonyos der smaken av tørket frukt og mineraler skal vise seg å klare såpass ulike desserter.

På tallerkenen har vi fått to franske godbiter – Morbiere og en Fourmé d’ambert. Basilikumhonning viser seg å være nydelig følge, særlig til blåmuggosten.

Den saftige, lune briochen har følge av jordbær- og brunostkrem, en klatt rømme og små flak marshmallows.

En sødmefylt bombe som avslutter en lekker matreise.

En tiretters meny i Statholderens mat- og vinkjeller med vinpakke kommer på rundt 1500 kroner per person og kvalifiserer således ikke til å bli tildelt Bib Gourmand i Michelin-guiden, der kravet er at prisnivået skal være under 40 euro (ca. 400 kroner) for en meny. Men stedet står i guiden med en kniv og gaffel, som betegner et uformelt sted med store menyer til en god pris.

I løpet av fire år har prisen på tiretteren øket med litt over femtilappen, noe som må anses for å være «innafor» i Oslo, der man risikerer å måtte betale opptil 350–400 kroner for en middelmådig hovedrett med ekstra tilbehør.

Vi ser derfor ingen grunn til ikke å anbefale en tur i kjelleren i den historiske bygningen til Statholdergaarden – der hovedrestauranten ved siden av å ha blitt kåret til Oslos beste restaurant nær sagt naturligvis står oppført i oversiktenDe historiske, der utvalgte hoteller og restauranter er representert. Og der kjelleren er et godt alternativ for deg som liker en mer uformell setting.