Gjennom fem sesonger var «Le Bureau des Légendes» en av tidenes TV-serier. Bare noen år etter at den rundet av i 2020, lager amerikanerne sin egen versjon av det franske vidunderet. Make spionasje great again?
Trenger verden en amerikansk versjon av en nær perfekt fransk serie? Egentlig ikke. Er det likevel muligheter for mer gåsehud fra universet av hemmeligheter og storpolitikk? Definitivt.
«The Agency» følger samme riff og melodi som «Le Bureau», men lager egne arrangementer som gir ny identitet.
Seks år undercover
CIA-agenten Martian har vært undercover i seks år i Etiopia som engelsklærer Paul Lewis. Tilbake på CIA-stasjonen i London er han kontormannen Brandon Colby. Datteren Poppy er skeptisk til å slippe ham inn i livet igjen. Den nye leiligheten er kald og upersonlig.
Brandon er kortluntet på jobb. Først når CIA-agenten Coyote kidnappes i Belarus, våkner Martian. Så dukker flammen fra Afrika, Sami, uventet opp i London. Vi har allerede hørt ham lyve til sine sjefer om hvordan han dumpet henne. Løgnene fortsetter når forholdet tas opp igjen. Hva gjør hun egentlig i London?
Michael Fassbender og Jodie Turner-Smith spiller Martian og Sami i «The Agency». Den amerikanske nyinnspillingen av «Le Bureau» beveger seg av og til på toppnivået i spionsjangeren. Foto: Luke Varley/Paramount+
Samtidig skal Martian trene opp en ung agent. Daniela går undercover som seismologiforsker. Hun skal komme seg på et forskningsprogram i Teheran. Låter det kjent? Mens Martians egen historie er sesong 1 av «Le Bureau», var Daniela-historien sesong 2 av «Le Bureau». Amerikanerne kjører fort i svingene.
Seriens fremdrift sikres av at Martian er agent og menneske med gode og dårlige sider. Analysene er briljante. Feltarbeidet skjemmes av slurvete feil i spionhverdagen. Han lar følelser tine opp iskald trening. Brandon prøver å være en god pappa, men er dårlig rustet.
Inspirert av «Tinker Tailor Soldier Spy»
Michael Fassbender sklir lett inn i rollen som Martian. Hans stoiske ytre er en fin fasade for vulkanen av følelser, analyser og selvbebreidelse som har utbrudd på innsiden. I trespann med Richard Gere og Jeffrey Wright som CIA-topper leveres det topptungt i lydtette rom.
En imponerende rolleliste gjør ingen serie alene, aller minst en plottdrevet fortelling som «The Agency». Bitene i puslespillet må passe uten slark. Serien har lite til felles med militærspetakkelet som «Lioness» imponerer med.
Stemningen har heller ikke mye med gøyale «Black Doves» å gjøre. «The Agency» lener seg mer mot 70-tallets klassiske spionfortellinger. Det er vanskelig å komme forbi nyinnspillingen av «Tinker Tailor Soldier Spy» (2011), som skjøv spionsjangeren førti år bak i tid. Det er ment som en kompliment.
«The Agency» spiser seg sterk og slank på proteinene fra «Tinker Tailor Soldier Spy». Den dyrker etterretning som et spill med dødelig utfall, men oppdaterer seg med invasjon i Ukraina og kinesisk innflytelse i Afrika.
Serien går heller aldri av veien for pragmatisk kynisme. «Our enemies shut up, get out of the way or die», sier Danielas føringsoffiser Naomi flatt når hun sørger for aktiv dødshjelp til en kildes mor. «You should put that on the website», sier en rystet og sarkastisk Daniela. «Oh, we make sure people know», konkluderer Naomi nesten snerrende.
Topptungt. Jeffrey Wright og Richard Gere spiller CIA-topper på stasjonen i London. Foto: Luke Varley/Paramount+
India Fowler spiller Martians datter Poppy. «The Agency» er en vellykket oppdatering av den franske spionserien «Le Bureau». Foto: Luke Varley/Paramount+
Richard Gere og Michael Fassbender Foto: Luke Varley/Paramount+
Subtilt
Det visuelle uttrykket er slående. Regissør Joe Wright («Pride & Prejudice», spionhiten «Hanna») får London til å se ekte ut, samtidig som det kunne vært kulisser i Christopher Nolans science fiction-tidsreise «Tenet». Bildene hyller brutalisme og modernisme, blant annet gjennom USAs nye kube av en ambassade i London.
Dette gir serien tidvis en drømmeaktig stemning. Menneskene mellom arkitekturen blir ekstra levende, men også sårbare og fortapte. Med Emilie Levienaise-Farrouchs avantgarde-musikk som smyger seg rundt hushjørnene, løftes «The Agency» i perioder opp på toppnivå.
På musikksiden er dessverre også overdreven bruk av Jack Whites «Love is Blindness» en svakhet. Når Michael Fassbender snakker om at kjærligheten bare gjør deg til én ting før sangen slår inn, skjønner jeg litt hvordan en tvangsforet gås har det i hverdagen.
Det er en rar karakterbrist for «The Agency», som bærer sitt subtile spionuttrykk med stolthet. Det minner om at vi har med en coverlåt av en TV-serie å gjøre, men klarer ikke å ødelegge en vellykket fremføring.
