Ganske tidlig introduseres en revolver. Det er ikke vanlig i iranske filmer, aller minst der hvor kampen for demokrati foregår ved fredelige midler. Men dette er ikke en typisk antydende og spesielt subtil iransk film.
Mohammad Rasoulof har ryddet seg en unik plass som den iranske filmens mest hardtslående motstemme. Han følger Anton Tsjekhovs «lov»: Når du introduserer en revolver, så må den på et eller annet tidspunkt gå av.
Rasoulof melker spenningen for alt den er verdt, og kanskje mer til. Det er først i sluttminuttene at revolveren går av. Til da har vi vært vitne til hvordan en iransk familie rakner under presset fra diktaturet og opptøyene som omgir dem.
Misforstått jobb
Revolveren får familiens overhode, Iman (Misagh Zare), tildelt den dagen han blir forfremmet til etterforsker for Revolusjonsdomstolen.
For hustruen Najmeh (Soheila Golestani) og døtrene Rezvan (Mahsa Rosatmi) og Sana (Setareh Maleki) betyr forfremmelsen sosial status og en treroms leilighet i Teheran. For Iman innebærer det en konstant redsel for å miste domstolens tillit og bli utsatt for hevnaksjoner fra opprørerne.
Iman har nemlig misforstått sin nye jobb. Han trodde han faktisk skulle etterforske. Men så er han blant de som får oppgaven med å dømme opprørerne – i hovedsak demonstrerende studenter – uten lov og dom.
Mexican standoff
Å opprettholde fasaden mens samfunnets bærebjelker knaker i sammenføyningene, er en kunst hustruen Najmeh behersker til fulle. I starten fremstår hun som ektemannens bærebjelke når han vakler i troen. Men i møte med et gryende opprør fra egne døtre, står hun ganske maktesløs.
Dette er den første filmen som viser hvor gjennomgripende teknologien er blitt for både diktaturet og opprøret i Iran. Mobiltelefonen er et våpen. I en uforglemmelig scene ser vi hvordan Iman i en klassisk mexican standoff truer to opprørere med revolver – og de peker på ham med mobiltelefon.
Men da opprørerne finner gehør hos døtrene, er ikke brannen lenger mulig å slukke. Det er da Iman for alvor trer inn i en paranoid tilstand som bare skrur seg til.
Den første omdreiningen inntreffer da døtrene smugler en såret venninne inn i huset. Som demonstrerende er hun skutt i ansiktet, og det blir en alvorlig vekker for både moren og døtrene. Rasoulof blander her ekte opptak fra blodbadet i gatene med fiksjonen. Den andre omdreiningen skjer da Imans revolver forsvinner sporløst. Han utelukker ingen fra mistanke, selv ikke hustruen, og innleder en desperat jakt på våpenet. Om han ikke finner det, risikerer han ikke bare å miste jobben, men tre års fengselsstraff.
Nyanserikt
Rasoulof har laget en handlingsmettet film, men han tar seg god tid frem til de mest fysisk krevende og utløsende scenene som til slutt bringer dramaet til sin naturlige konklusjon.
I filmen ser vi hvordan opprøret gradvis tar bolig i døtrene. Foto: Selmer Media
Filmen er nær tre timer lang og laget i all hemmelighet. Det har gjort det nødvendig å konsentrere handlingen om det som skjer innendørs, i leiligheten og senere i familiens feriehus på landsbygda. Det gjør de to første timene både krevende og besettende. Klaustrofobien og isolasjonen virker selvsagt også inn på oss.
Rasoulof kunne ha kuttet de mest snirklete svingene her og der, for å imøtekomme et mer utålmodig publikum. Men sammen med et førsteklasses ensemble skuespillere skaper han et så nyanserikt kammerspill at jeg aldri kjedet meg. Den som har tålmodighet, vil få uante gevinster da filmen går inn i sin avsluttende del.
Da er det så mye som skjer, at du knapt rekker å holde pusten. Den siste scenen er noe av det mest spektakulære jeg har sett på kino i år – og det helt uten spesialeffekter.
