Å overføre romanuniverset fra Ingvild Rishøis «Stargate» til en helaftens familiefilm er ingen selvsagt ting. Hvordan erstatte den konsistente fortellerstemmen vi stolte så mye på i boken, gjennom levende bilder?
Regissør Ida Sagmo Tvedte har støttet seg på forfatteren i arbeidet med manuset. De har beholdt hovedlinjene fra fortellingen om ti år gamle Ronjas oppvekst med faren og søsteren på Tøyen i Oslo.
Den største og mest dramatiske endringen er selvsagt introduksjonen av skuespilleren i hovedrollen. Ronja må føles riktig. Alt står og faller på Luiza Idrizis spede skuldre og store øyne.
Heldigvis har filmskaperne hatt nok is i magen til å stole på jentas uttrykksfulle ansikt og la det styre handlingen. Idrizi har den nesten udefinerbare kvaliteten som gjør at vi ikke går lei av å se på hennes ansikt. Hun vekker vår interesse ved bare å være der i nærbildet.
Kanskje har det vært vondt for Rishøi å drepe sine darlings, selve ordene og replikkene, men det redder filmen. Idrizis tilstedeværelse foran kamera utfyller det litterære universet på en overbevisende måte.
Et juledrapert Tøyen
For dem som kjenner Tøyensenteret godt, kan det virke uvant, i hvert fall i starten, å se all den glorete julepynten filmskaperne har omhyllet det flerkulturelle området med.
Ikke siden «Buddy» (2003) er det ikoniske senteret blitt så forvandlet i en norsk film. Men der den filmen hvitvasket bydelen, viser «Stargate» oss et stykke flerkulturelt filleproletariat som opprinnelig var en naturlig del av den.
Ronja og filmens «gode fe», den svenske naboen Aronsen. Foto: SF
Ronja og tenåringssøsteren Melissa (Anna Drakopoulou Sverrisdóttir) lever sammen med en alkoholisert pappa (Bartek Kaminski). Han er en sjarmerende og vital pappa så lenge han er i form til det, men så forsvinner han.
Det blir mest av det siste i denne fortellingen. Han mister jobben som juletreselger og søker trøst på det lokale skjenkestedet Stargate. Melissa overtar jobben hans og lar Ronja være med på lasset. Det liker den lokale juletrebaronen, spilt av Jan Gunnar Røise, dårlig.
Annerledes julebudskap
Om Røise er denne julefortellingens Ebenezer Scrooge, er naboen Aronsen (Staffan Göthe) det gode mennesket Scrooge senere forvandler seg til. Han er det nærmeste filmen kommer et julebudskap.
Et sjeldent øyeblikk av familieidyll for Ronja, søsteren og pappaen på Tøyen. Foto: SF
Men Aronsen farer ikke med sentimentalt tøv. Han oppfordrer Ronja til å forsøke å se ting for hva de er. Og noen ganger er livet bare dritt. Sånn er det bare. Det er noe vidunderlig ved måten Idrizis og Göthe, godt hjulpet av Tvedtes instruksjon, får denne scenen til å oppleves som oppløftende.
Det er et uvanlig julebudskap, men kanskje den beste julegaven Aronsen kunne gitt Ronja. Som i boken vet vi ikke hvilke demoner som hjemsøker faren. Vi får ikke anledning til å synes synd på ham. Kaminski fortolker ham såpass åpent at det er rom for flere tolkninger, takk og lov.
Kan vi felle en tåre?
I likhet med boken holder Ronjas undrende stemme og nysgjerrige blikk sentimentaliteten stort sett på avstand. Til å være en julefortelling for hele familien er det uvanlig. Men julebordet fanger.
Vi er selvsagt ment å felle en tåre eller to. Ikke over Ronjas skjebne, den er ikke blant de verste. Men julestemningens visuelle og lydlige innslag virker selvsagt inn på oss. Du skal ha et hjerte av stein for ikke å la deg berøre av Ronjas hjerteskjærende erkjennelse blant juletrær, Lucia-opptog og juleønsker.
Mot slutten skal flere parallelle løp gå opp i ett avsluttende hovedspor, blant annet etter en dramatisk flukt. Her halter det lite grann. Men disse strukturelle manglene er små skjønnhetsfeil, de rokker ikke ved det solide hovedinntrykket. «Stargate» er en julefilm for hele året.
